Livet til ein cowbaby
Har dykk sett den reklamen på TV kvar ein mann sitt liv er fanga i ymse filmar? Scenar av ymse slag som trengjer seg inn i kvardagen. Eg veit korleis han har det, for livet mitt – eller rettare sagt, livet til Viljar – speler seg ut som i ein gamal westernfilm. Han er ein liten cowbaby, enkelt og greitt.
Som to cowboyar stirrar me mot kvarandre, handa klar til avtrekkaren. Det er som du kan høyre anspent musikk byggje opp stemninga, smak av støv i munnen og denne undringa om kven som vinn duellen. Til alt hell er det ikkje snakk om pistol duell, men kven som er kjappast av oss: mamma med bleia, eller Viljar til å friluftstisse.
Eg er sikker på han har det til eit mål, og eg kan sjå på utrykket hans når han er i ferd med å gjere dette ugagnet. Han elskar det. Gøyest er det å treffe alt av klær, stellebord og sjølvsagt meg. Så fleire gongar for dager er me i denne duellen, kvar handa mi er rask til avtrekkeren bleia. Og for å auke oddsen, har guten byrja å vri, kave, snu seg rundt mest mogleg.
Etter ein pistol duell, må ein cowbaby få løyse opp spenninga med action på hesteryggen og fange ville hestar. Desverre så er hesten ein hund som slett ikkje har lyst å ri inn i solnedgangen med Viljar på ryggen, og i staden må mamma kompensere med å la han sitje høgt på skuldrane medan me galopperar rundt i huset.
Hestane er små, ilskelege, har klør og vil slett ikkje la seg fange av ein modig liten sjel. Nokon gong prøvd å gjete ein flokk med kattar? Det går ikkje. Som eg ein gong fekk høyre; kattar har aldri gløymd at dei ein gong vart tilbedd som gudar. Skulle menneska deira oversjå dette faktum, er dei snare med å minne oss på det.
Etter ein hard dag med dueller og nye eventyr, gjer han som cowbabyar flest: ikkje noko er betre å døyve sine sorger og feire sine gleder ein med ei god flaske (med melk) samt kvile kinna mot eit varmt kvinnebryst medan ho stryk han over hovudet og fortel om det vakre her i verda. For så å samle styrken sin til ein ny dag med nye opplevingar og stader som skal utforskast.
Skattekista #foto
Eg tenkjer eg ikkje kjem til å halde fotofredag lengre. Etter at vetle Viljar kom til verda klarar eg ikkje å fylgje opp på ei god måte, og i staden vel eg å leggje ut bilete etterkvart som eg tek dei. Eg har uansett store problemer med å vente til freddan´ når eg har teke eit godt bilete eg har lyst til å dele.
I staden kjem eg berre til å leggje ut etterkvar. Her er nokre bilete eg tok i går medan kreativiteten tok meg. Eg prøvde meg fram med å halde eit kvit laken bak, setje ei lampe på siden og putte Viljar i ei fin, gamal treboks me har ståande. Det var ein del ting som slo feil; lakenet var for krøllete, og eg skulle hatt to lampar litt opp frå gulvet.
Eg lærer medan eg knipser, og sjølv om eg ikkje heilt fekk til det eg hadde i tankane, så vart eg særs nøgd med nokre av bilete likevel. Viljar gjøymer seg i ei kiste som får meg til å tenkje på sjørøvarara og hemmeleg skattar. Eg har leika meg litt med Photoshop på dei to siste for å få svart/kvit effekt, samt gamaldags fotostil på det heilt siste.
Orda gitt liv
Eg sit og let tankane få sitt eige liv medan fingrane flyg over tastaturet. Eg tek djupe drag som om lufta kan gi meg inspirasjon samstundes som eg stilnar tankane og let orda få eit eige liv. Eg lar historia leve gjennom meg og set meg sjølv til side, eg overlet meg sjølv i denne stunda til den nyfødde boka.
Det speler ingen rolle lengre om eg får den på trykk. Det speler ingen rolle om nokon les han. Det einaste som betyr noko for meg er at boka får skrive seg ferdig, at orda får feste seg på papir lenge nok til at dei kan få leve. Eg skriv berre fordi eg vil skrive. Eller, kan hende det er meir rett å seie at eg skriv fordi eg har noko i meg som må ut, og dette er den einaste måten det kan få kome ut på.
Det er som ein del av min personlegdom ikkje lengre vil bu saman med meg i sjela mi, men vil ut og få ein eigen autonomi. Det vil ikkje lengre vere tankar, kjensler og røyrsle i sinnet, men vil vere ord, setningar, punktum, pausar og stille rom på papir. Eg kokar meg ein kopp te, samlar all uroen inne i meg, og lar det flaume ut.
Når eg er ferdig med økta for dagen er det ro inne i meg. Eg pustar letta ut, ristar på kroppen og alt kjendes så mykje enklare ut. Orda og historia som ikkje er ein del av meg har gitt meg fred medan dei rann utor kroppen, utor fingrane, over tastaturet, og over på skjermen, på det elektroniske papiret, som no er heimen deira.
For ei stund no kjem eg til å ha ro over meg, til morgondagen kjem og det på ny livnar i ord som vil ut. Men i dag er det greitt. Eg strekkjer ut dei stive skuldrane og nakken, og venter på at småen skal vakne frå formiddagskvilen sin. Resten av dagen skal eg vere mamma, og eg legg vekk den såre, rastlause forteljaren inne i meg. Eg let ho få kvile til neste gong det skal skrivast, til neste gong småen søv formiddagskvilen sin. Den stunda er forteljaren i meg sin eigen stund.
Nye ski, dårleg gli, men ingen Ali
Når eg høyrer Ali kaffien sin reklame syngje ut om nye ski med dårleg gli snøftar eg litt for meg sjølv. Denne veka har nemleg Eileen gjort ting ho ikkje kan; gå på langrenn. Eller bortover-ski, som eg likar å seie. Det var gøy i cirka hundre meter, før eg måtte erklære at skiene ikkje fungerer.
En vakker vinternatt sa besto sa seg viljug til å sitje med småen medan meg og sambuaren risikerte liv og helse. Me pakka langrennskiene og dro satte nasen mot ljosløypa på Gullbotn. Berre meg og han; det skal mykje meir øving før eg tørr ta hunden med meg. Eg skal love dykk eg følte meg slem då eg dytta Tuva inn att i huset. Sidan me tok på oss ytterklede trudde ho at ho skulle få vere med, men nei.
Hunden min er elskeleg på alle måtar bortsett frå ein: ho skal fange alt som beveger fort på seg. Eg fekk eit mentalt bilete av hunden som berre ville glefse etter skiene mine slik at det vart fult kaos før me hadde kome oss ein meter. Ho har nemleg fanga ein skigåar før. Stolt fekk ho han til å stoppe og sprang i sirkel rundt han og bjeffa.
- “Sjå mamma! Ein sau med plankar på beina!” var det som om ho bjeffa mot meg.
Noko flau tråkka eg rundt etter langlina hennar. Eg er ein iherdig forkjempar for vettig hundebruk og at ein ikkje skal sleppe hunden laus på stadar der ein ikkje får kalla dei inn att, og at ein skal ta hensyn og vise respekt for at det kan kome folk som er redd hund. Er det ikkje typisk at når uhellet fyrst er ute, så skal det kome ein skigåar? Eg svelgte det enorme forklaringsbehovet mitt sidan skigåaren stod og banna og veiva med staven, og slett ikkje ville høyre at eg normalt sett er ein veldig ansvarsfull hundeeigar.
Med denne episoden friskt i minne, skufla eg både hund og dårleg samvit inn att og lukka døra. Eg tok på meg eit smil og slengde dei defekte skiene over skuldra og labba i veg mot bilen og mot nye eventyr. Uvitande om at eg ikkje skulle få desse plankane til å gjere som eg vil.Ja, det er heilt sant, eg la skulda på skiene.
Men når sant skal seiest har det nok meir med smøringa av skiene kombinert med det at eg faktisk ikkje kan gå på ski. Eg fekk eit lag med cirka fem centimeter snø under heile tida. Eg børsta av og la lukkeleg avgårde. Det gjekk fint nokre meter til eg gjekk (u)elegant på trynet, og medan eg baksa meg opp av snøføyka, kleba cirka fem centimeter med snø seg under skiene att.
Det vakre med snø og dårlege klær er at snøen kjem seg innunder overalt. Etter å ha konkludert at det er stader på kroppen som aldri bør få snø på seg, skjønar eg at her er det eit eller anna som har gått gale. Veldig, veldig gale. Eg forsøkte desperat å fortelje sambuaren at det ikkje berre var meg, det var noko med skiene som var gale:
- “Skiene glir ikkje, sjå då, det går ikkje”, ropar eg etter ryggen hans.
- “Neida, men du beveger deg ikkje rett, bruk stavane!” oppmuntrar han.
- “Nei men for sensurert … SJÅ DÅ”, ropar eg endå høgare.
Sambuaren fekk seg ein god latter når eg stod bomstille i ein bratt nedoverbakke med skiene rett fram. “Eg sa dei ikkje glei…” mumla eg ilskelig og spaserte nedover bakken. Har dykk nokon gong sett nokon spasere med ski nedover ein bratt bakke? Det er litt av eit syn og temmeleg moro for alle bortsett frå den som spaserer.
Tilsaman glei eg vel avgårde cirka hundre meter på den minste løypa som er cirka ein kilometer. Men det var gøye hundre meter, så eg skal forsøke att. Dette er noko som eg vil få til, samt det er kjekt å få noko me alle kan gjere saman som ein familie seinare (me må berre få litt meir kontroll får Viljar får sitje i noko pulk).
Grønlege tankar
Med denne tittelen tenkjer eg korkje på sjalusi eller kvalme som ofte kan koblast til grønt, men på miljøsparing. Frå eg var lita var eg engasjert i dyrevern, og etter småen kom til verda, har dette utvida seg til miljø. Eg måtte få born før eg byrja å tenkje seriøst på miljøet og kva framtid etterkommarane mine skal arva.
Før var eg den som nikka og var einig i at noko måtte gjerast, men kildesortera, det gjorde eg ikkje, og lot straumen flaume fritt (dyrt var det, óg). Eg treng ikkje melde meg inn i Green Peace for å gjere den store skilnaden, men små tiltak i kvardagen, er meir ein godt nok. Om stadig fleir hiv seg med på det, vil det gjere ein stor skilnad etterkvart. Etter å ha luska rundt på internettet, lest i brosjyrar og fundert litt på eigenhand har kome fram til nokre enkle tips som eg kan fylgje sjølv.
Fyrst nokre tips som gjeld baby:
1. For ammande mødre er vaskbare ammeinnlegg gode, istadenfor bruk-og-kast pakningane dei sel på butikken. Nå fikk eg ikkje amma, men om eg klarar det på nummer to, er det mange alternativ der ute. Alt frå desse praktiske innlegga til bambus ammeinnlegg som ser heilt nydelege ut.
2. Eg har kika litt på tøybleier, men skal ærleg innrømme at det har eg ikkje tatt i bruk endå. Sjølv om det er det mest miljøvenlege. Eg pleier å velgje Svanemerka eingongsbleier; noko som eg gjer med alle stelleprodukta. Svanen har høge og gode miljøvenlege krav (har eg høyrt).
3. Kjøpe brukt og gjenbruk; eg har kjøpt det aller meste brukt og har arva det meste anna av babyutstyr. Det same gjeld til meg sjølv og til huset; i dag er det så på mote med redesign, så kvifor ikkje prøve seg på denne miljøvenlege varianten av innredning.
Så nokre andre tips eg har funnet:
4. Bruk handlenett i stadenfor bæreposar. Det går ann i kjøpe ein fin Røde Kors nett som samstundes støttar foreningen, eller det går ann å sy ein sjølv.
5. Til kvinner går det ann å nytte menstruasjonskopp i standenfor bind og tampongar. Både økonomisk og miljøvenleg; til dømes denne i frå Alvekoppen.
6. Skru av ljoset i rom du ikkje er i, ikkje la kaffetraktaren stå på, bruke kokeplatar tilsvarande gryta du har på (ikkje ei lita gryte på ei stor plate) – kort og greitt spar på straumen.
7. Fylgj med på kva merke kosmetikk og hudpleie produkta dine har. Hjå Grønn Hverdag kan du sjå kva dei ymse merka betyr samt finne ei liste over kva produkt som ikkje er testa på dyr.
8. Sortere bosset; denne er desverre heilt ny for meg. Utav noko som ikkje kan kallast anna ein latskap, sorterte eg aldri før.
9. Fyll opp din eigen vatnflaske i stadenfor å kjøpe nye kvar gong. Eg var særs ille med dette. Dyrt vart det og.
10. Vaske klær på låg temperatur. Eg har hatt ein uvane med å vaske klærne mine i hel, altfor ofte og altfor høg temperatur ein kva som faktisk er naudsynt.
Har dykk nokre tips å dele med meg? Det vert eg særs takksam for. Eg er temmeleg fersk på dette her så fyr laus med det dykk har.









