Feed on
Oppslag
Kommentarer

Er det virkelig?

Det gikk ikke helt opp for meg at du faktisk er død før jeg besøkte graven din forrige uke. Det var helt absurd, og hadde det ikke stått ett bilde av deg der, er det ikke sikkert at jeg hadde trodd at det var du som lå der. Jeg fikk aldri kommet i begravelsen, så å reise hit var viktig for meg.

I tankene mine er du fortsatt levende. Det er ikke mer enn ett par dager siden jeg dro frem en artig historie, og en kamerat spurte; ja hvor er han nå da? Det var ett sjokk tilogmed for meg å si at nå, nå var han død. Borte. Jeg snakker jo ikke slik om deg.

Det begynner å fylles opp på gravplassen. Vi er fortsatt unge, det skal ikke være slik. Det føles feil ut at jeg som noen-og-tjue kan gå en pilgrimsrunde på kirkegården når jeg er hjemme for å besøke mine døde venner.  Det sier litt om livet vi har levd.

Det er umulig å beskrive de følelsene jeg fikk da jeg stod ved graven din. Jeg ble varm og kald, svimmel, og stort følelse av tap. Det gikk opp for meg at du er borte. Du er død. Vekke. De eneste gangene jeg får se deg nå er her. Ved en grav. På ett bilde.

Mellam fjordar og fjell

Meg: Herregud da, du kunne vel ha sagt at det regnet her! Jeg som ikke har paraplyen med meg.

Venninne: Ka, e du blitt heilt tuln i høve dar borte? Velkomen tebake te vestlandet! Sjølsagt regna da!

Det er noe kjent og betryggende med regnet som trommer mot bilruten der jeg kjører fra flyplassen og hjemover mot bygden. De svingete, humpete veiene som snor seg mellom fjorder og fjell. Det føles godt ut. Jeg er endelig hjemme.

Uansett hvor godt jeg trives på østlandet, så er jeg ei bygdejente fra vestlandet. Her har jeg røttene mine. Her har jeg og generasjoner av familien min vokst opp, og her ønsker jeg igjen at mine barn skal få vokse opp.

Jeg er stolt av å være fra bygda. Jeg er stolt over at skogen har vært min lekeplass som barn, jeg er stolt at favoritthobbyen min som tenåring var å råne frem og tilbake fra Statoilen til videosjappen. Jeg er tilogmed stolt over dialekten min, selv om den er blitt ganske utvasket. Bortsett fra når jeg er sint, glad eller oppspilt; da smeller jeg til med noe som for andre er totalt uforstående.

Mot slutten av tenårene lengtet jeg etter å komme meg vekkfra denne gudsforlatte plassen. Nå lengter jeg tilbake. Da jeg såg ut stuevinduet som barn og såg bare fjell, fjord og skog, lengtet jeg etter å se travle gater i store byer. Nå ser jeg ut stuevinduet hjemme og lengter etter å se fjellene.

Ni måneder

Kamerat: Gratulerer med 9 måneder rusfri tid! Det er lenge det.

Meg: Jepp, en hel graviditet faktisk.

Kamerat: Ha ha! Morsom du… Hva ble det da, gutt eller jente?

Meg: Det ble meg!

Gatas skrekk

Se opp, for nå har veiene blitt utrygge. Jeg har blitt gatas skrekk, i allefall i min kjørelærer sine øyne; jeg har endelig begynt på lappen! Overgangen fra å være fotgjenger til å sitte bak rattet går ikke helt smertefritt. Langt derifra. Spesielt når de eneste gangene jeg har lærekjørt har vært i England, at land hvor de insisterer på å kjøre på feil siden av veien.

Bråkjekk kaster jeg meg inn i bilen, og sier betryggende til læreren at joda, jeg har tatt kjøretimer før. Dette kan jeg. Og kveler bilen. Igjen og igjen. En smule rød i fjeset kom jeg meg nå endelig avgårde. Instilt på å ikke gjøre noen flere tabber, lytter jeg intent til kjørelærerens minste vink.

“Nå så svinger du inn til høyre ved det huset” , instruerer han. Jeg tok det bokstavelig, og vridde om rattet. Over fortauskantenten og inn på en gårdsplass. “Ved krysset! Ikke nå! Du er gærn!”. Ops! Jeg starter bilen og tar snarveien over fortauet igjen. Og kveler bilen. Igjen og igjen…

Det er gøy å kjøre da. Og virkelig på tide! Så nå drømmer jeg om biler. Rånebiler. Vi snakker fete felger, dundrende anlegg. Terninger og wonderbaum. Du kan plassere bygdejenta i en by, men rånebaben får du aldri utav henne. Jeg vil enten ha en drønnende Ford Escort Cosworth, eller en harry Granada. Jeg ser det for meg. Råne rundt i byen med Vassendgutane på full guffe, og iallefall late som jeg er litt i hjembygda.

For å komme seg så langt så må jeg ha lappen da. Det er greitt for meg, jeg koser meg med kjøretimene, men jeg tror kjørelæreren vil trekke en lettelses sukk når han er ferdig med meg. La det nå bli snart, jeg er overbevist at denne byen trenger ei rånebabe i Granada!

 

 

Det har lenge vært stille her. Jeg har falt inn i en periode med lite kreativitet, all energi har gått på jobb og venner i det siste. Jeg kan merke ett savn når jeg ikke blogger; jeg får ikke uttrykt meg. Men nå er jeg igang igjen. Nå skal det blogges!

Det som har opptatt meg i det siste er selvrealisering. Hvor vil jeg? Hvor skal karrieren min gå? Hva skal jeg involvere meg i? Tilfriskningen min har tatt mye tid. Jeg begynner å få prinsipper, drømmer og meninger. Nå leter jeg etter en måte å få uttrykt dette på.

Jeg har skrevet enn del jobbsøknader og forespørsler til bedrifter jeg ønsker å jobbe i. Når jeg leser hva jeg skriver blir jeg litt imponert. Er dette virkelig meg? Det er akkurat det det er. Men jeg kan ikke sammenligne det med hvordan jeg var som aktiv rusavhengig!

Så nå kan dere se opp. Denne bloggen fortsetter som det gjør, mine tankespinn, hverdagstanker og utfordringer. Og den fortsetter nå!

Iron Maiden Valle Hovin 2008

Bare for å dele opplevelsen litt!

Du skal være tro

Du skal være tro

Men ikke mot noe menneske

som i gold grådighet

henger ved dine hender.

 

Ikke mot noe ideal

som svulmer i store bokstaver

uten å røre ved ditt hjerte.

 

Ikke mot noe bud

som gjør deg til en utlending

i ditt eget legeme.

 

Ike mot noen drøm

du ikke selv har drømt …

 

Når var du tro?

 

Var du tro

når du knelte i skyggen

av andres avgudsbilder?

 

Var du tro

når din handling overdøvet

lyden av ditt eget hjerteslag?

 

Var du tro

når du ikke bedrog

den du ikke elsket?

 

Var du tro

når din feighet forkledde seg

og kalte seg samvittighet?

 

Nei.

 

Men når det som rørte ved deg

gav tone.

Når din egen puls

gav rytme til handling.

Når du var ett med det

som sitret i deg

 

da var du tro!

Dikt av Andre Bjerke

 

Jeg har tenkt på det å være tro mot meg selv. Å finne ut hva som virkelig er mitt og hva jeg virkelig ønsker. Det er ikke lett når jeg har levd hele livet mitt i streben etter å bli godtatt av andre og gjøre hva jeg tror blir forventet av meg. Jeg kler meg ut med masker som beskytter andre for å se hvem jeg er, og oppfører meg deretter.

Jeg har ikke vært tro mot meg selv i hele mitt liv. Ikke siden jeg var en liten jentunge, da jeg vandret rundt i skogene i min egen eventyrverden. Da jeg kunne synge høyt uten å føle skam. Da jeg kunne veve sammen eventyr og alver og leve fritt. Da jeg var fem år gammel.

Jeg oppdaget at andre ikke delte mine gleder og mine sorger; når jeg elsket; elsket jeg alene. Istedenfor å være stolt over å være meg selv begynte jeg å være noen helt andre. Flere år med systematisk vold både psykisk og fysisk bet seg merke, og som 10-11 år gammel forsvant jeg helt. En anonym person ingen kunne legge merke til; for hvis ingen såg meg, kunne heller ingen skade meg. Jeg gikk alene; jeg snakket ikke.

Jeg sluttet å være tro. Jeg klarte ikke å føle glede over noe jeg gjorde, fordi jeg visste at det var ikke meg; det var ikke mine gleder; jeg var ikke tro mot mine følelser. Nå er det på tide å bryte ut og på tide å begynne å leve. Jeg tar små skritt om gangen. For maskene som jeg laget for å beskytte meg selv har nå begynt å skade meg istedenfor.

Jeg har fått følelsene mine tilbake, og jeg kan merke når jeg går imot mine egne tanker og meninger. Når jeg gjør noe fordi jeg tror det er forventet av meg, ikke fordi jeg ønsker å gjøre det. Jeg må sette grenser. Jeg må samtidig fjerne noen av grensene jeg hadde for meg selv.

For å si det rett ut, jeg må lære å gi en god faen i hva andre syntes og bare være meg selv! Først da kan jeg være tro. Først da kan jeg være fri, først da kan jeg være meg selv og virkelig leve mitt liv med de gledene og sorgene det måtte bringe. Dette ønsker jeg av hele mitt hjerte. Nå må jeg handle og ikke bare ønske.

Scream for me, Oslo!

Stemningen var høy og forventningen var stor da jeg troppet opp på Valle Hovin forrige torsdag. Endelig skulle jeg få se mine barndoms helter. De gamle gutta som fortsatt er mine musikkhelter. Joda, det var tid for Iron Maiden.

Siden jeg var lita jente har jeg vært innbitt Maiden fan. Som ti-åring tuslet jeg rundt på skolen med jakke med Eddie på ryggen, mens de andre jentene hadde Roxette t-skjorter. Og jeg lurer på hvorfor jeg aldri ble godtatt med i gjengen?

Hver dag etter barneskolen pleide jeg å krølle meg sammen på sengen, katten på fanget og leve meg helt inn i gitarriffene som strømmet utav cd-spilleren min. Jeg hadde også en samling vinyler, som jeg tråkket rundt i bruktforretninger sammen med min far for å samle opp. Heltene mine var Kiss og Iron Maiden.

15 år var gått siden den lille jenta lyttet storøyd til en cd-spiller til hun endelig skulle få se de gamle gutta live. Jeg skal love dere at jeg var spent og forventningsfull. Og det var verdt det. Uten tvil. Jeg ble revet med fra første sekund, da jeg hørte “scream for me, Oslo” var det nettopp det jeg gjorde, med knyttenevene i løftet mot himmelen.

Alle de gamle klassikerene som jeg elsket ble spilt. Gliset ble bare større og større både på meg og de rundt meg. Det var bare å kaste seg rundt og hoppe som en galning. Å se og høre en folkemengde på 13.000 mennesker synge med på Fear of the Dark er helt ubeskrivelig; det er en opplevelse jeg sent vil glemme!

En litt morsom anekdote fra kvelden var at de på ett tidspunkt gikk tom for brus og vann. De hadde bare øl igjen. Jeg og ei venninne ble litt gærne på dette, og satt og småkjeftet oss i mellom at slikt gikk rett og slett ikke ann! Tenk å bare ha øl og ikke brus! Kameraten vår satt da og småflirte; hadde dette vært for ett år siden hadde det vært omvendt, da hadde jeg flippet ut hvis det ikke hadde vært øl. Endel har forandret seg i det siste ja.

Både brus og tørste ble fort glemt da heltene sprang på scenen. Jeg har hørt mye om hvilket show de kan stelle istand, og jeg ble ikke skuffet. Dette til tross for at gutta påstod at de hadde brukt opp alle spesial effektene sine i Trondheim, og kunne bare tilby oss en måke som kom tilfeldigvis flyvende mens de spilte Anciet Mariner. Men den gang ei. Store Eddier vandret scenen, fyrerkeri og monstrer som steg opp fra gulvet. Jeg fikk som jeg forventent, tøft!

Det var mange lykklige, slitne mennesker etter den konserten. Arrangørene må ha prøvd psykologi på oss, ettersom de spilte “dont worry, be happy” over annlegget da titusner av mennesker skulle komme seg ut av området. Det må ha funket, for stemningen var god. Syngene på Maiden sanger vandret vi fornøyd mot bilen etter en meget vellykket konsert.


Ofte klarer jeg bedre å formidle følelsene mine igjennom sanger og musikk, enn ord. Ikveld er det en spesiell sang som rører noe i meg og jeg sitter og spiller av, nemlig Jeff Buckely’s cover av Hallelujah. Jeff Buckely hadde en relativt kort karriere, og druknet i mai 1997. Det har vært mange spekulasjoner over dødsfallet hans. Men i sin tid gav han ut mye musikk og fikk en lojal følgerskare, spesielt debutalbumet hans Grace er vakkert.:

Surre, vimse, vase

For noen uker siden stripa jeg håret, og jeg tror faktisk at jeg må ha bleiket hjernen min i samme slengen. Jeg har blitt så utrolig blond at det nesten er skummelt! Jeg surrer, vimser og vaser, snubler, slår hodet i dører, og detter ut med kommentarer som ikke hører hjemme noen sted. Hva skjer med meg egentlig?

Greitt nok, slik var jeg som aktiv, bare hundre ganger verre. En selvfølge egentlig, når enn går våken noen uker i strekk. Men at det plutselig kommer tilbake nå liker jeg ikke. Ikke i det hele tatt. Er det fordi jeg har begynt å jobbe? At jeg bruker opp all konsentrasjonsevnen og tankekraften der, slik at jeg har ingenting igjen når kvelden kommer? Eller blir man så påvirket av sin egen hårfarge?

Onsdag kveld kom jeg hjem fra jobb, trøtt men fornøyd med dagen. Da var husnøklene vekke. Virkelig vekke. Etter å ha letet i full panikk, fant jeg dem på ett sted som jeg allerede hadde sett flere ganger før. Litt roligere strekker jeg meg ut etter koppen med nytrakta, deilig kaffe som jeg hadde satt på bordet - bare for å oppdage at nå var den vekke. Nå hadde jeg fått nok, og fant meg bare en ny kopp (den gamle koppen dukket seinere opp ute i gangen min).

Jeg trodde virkelig at nå var alt på plass, og bestemte meg for å sjekke vaktlisten min på jobben for neste dag. Bare for å oppdage at jeg hadde sett feil, lest feil, jeg veit ikke, men jeg hadde uansett gått over en time for tidlig fra jobb den dagen. Når jeg signerer meg ut fra jobb, står vakttimene ved siden av navnet mitt. Så at jeg ikke oppdaga det da, er enda mer utrolig.

Tankene mine er på ett helt annet sted enn der de bør være. Når ei venninne spurte om jeg ville være med på stranda og bade, presterte jeg å svare “nei takk, jeg er mett”. Fikk ett ganske rart blikk da ja. Så må jeg ofte spørre folk flere ganger om de kan si noe på nytt, før det går opp for meg hva de sier.

Jeg fikk høre av en venn av meg at dette kan være senabstinenser, som pleier å komme tilbake etter 6 måneder. Det høres jo mer sannsynlig ut enn å beskylde frisøren min for noe. Jeg håper bare det går over fort. Greitt nok at andre kan syntes at vimsingen min er underholdene, men jeg blir ganske så sprø av det!

Older Posts »