Jeg har brukt de siste dagene på å tenke på mine egne opplevelser i skolen. Jeg skal nå begynne på årsstudium i nordisk for så å ta praktisk – pedagogisk utdanning (PPU), og har fått jobb som ringevikar i skolen. På intervjuet ble jeg tipset om å gå inn i meg selv, tenke hva som gjør en god lærer eller ikke. Samtidig så har disse tankene blandet seg inn med posten fra Vrangest, hvor hun skriver om Den Ene.
Hun skriver om barn som har hatt det vanskelig har hatt en voksen for dem til hjelp å støtte. Den Ene som hjalp barnet når de trengte det, om det er mobbing i skolen eller dysfunksjonell familie. Hun utfordret andre bloggere til å fortelle om sine ene.
Grunnen til at jeg har fundert over dette, er at jeg ble mobbet i skolen og hadde det ganske vanskelig. Og nå vil jeg selv begynne som lærer, og skal tenke over hva som utgjør en god lærer. Disse tankene har blandet seg med Vrangest sin post om Den Ene, og nå vil jeg gjerne dele noen av disse tankene med dere.
Mobbingen var en vanskelig tid hvor jeg ikke hadde noen å snakke med. Jeg ville gjerne skåne dem hjemme ved å skjule hvor vondt jeg hadde det i skolen. På skolen opplevde jeg å ikke bli sett. Det som utgjorde en god lærer for meg, var hun ene lærer-vikaren som såg meg.
Det er alltid problematisk å møte en unge med problemer, og jeg opplevde ofte å føle meg oversett på skolen, at ingen såg at jeg ble mobbet, eller ingen spurte om de kunne hjelpe meg. Den Ene læreren som utgjorde en forskjell for meg, var ei sprek, ung lærer-vikar, ei varmhjertet dame, idealistisk kanskje, men tok seg tid til å lytte. Om det gikk utover pausene og fritimene hennes gjorde ikke noe. Hun tok faktisk initativ og såg meg, lyttet til meg, tilbudde kanskje råd, generelt var tilstede. Det gjorde skolen mer levbar, det gjorde meg tryggere, og jeg klarte å vokse på det.
Hun lyttet ja, og brydde seg, men tråkket ikke utover grenser. Hun lot meg komme på mine egne premisser da jeg var utrolig nervøs og oppmerksom på at alle mine handlinger, kunne gi mobberne mer ammunisjon til “å ta meg”. Det gjorde ikke noe om jeg ikke hadde noe å si – vi kunne gjerne sitte i stillhet. Poenget var at for første gang i skolelivet mitt var det en lærer som brydde seg og var på min side, og som støttet meg.
Idag husker jeg ikke en gang hva hun heter, men jeg husker hva hun gjorde. For hun gjorde all verdens forskjell for meg på skolegården. For meg utgjorde dette en god lærer – hun såg meg for den jeg var, og klarte å møte en problematisk unge på trygge premisser.
En slik flott lærer møtte jeg ikke igjen før videregående. Jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke kunne matte. At tall stokket seg, at dette klarte jeg ikke. Første året fikk jeg en trygg, eldre lærer, utrolig tålmodig, men alltid god ro. Han hadde bestemt seg for at jeg faktisk kunne matte, og dermed var det en aldri så liten kamp mellom oss da vi fikk begge noe å bevise. Han vant, da han viste seg å være uendelig tålmodig, gav ikke opp og gav til gjengjeld meg mye tid. Jeg gikk opp fra stryk til en femmer i matte fra videregående til vgs. Dette også utgjorde en god lærer.
Disse to inspirerer meg. Jeg vet at det ikke er mulig for alle å være Den Ene for noen, og at det kan være vanskelig å bry seg. Men min inspirasjon, håp og mål er at jeg kan klare å være en god lærer, at jeg kan klare å se elevene for deres behov og for hvem de er, og kanskje, kanskje, vil dette bety like mye for noen andre, slik min lærer-vikar gjorde for meg.
Noen forslag?