Villkatta

Det gikk ikke helt opp for meg at du faktisk er død før jeg besøkte graven din forrige uke. Det var helt absurd, og hadde det ikke stått ett bilde av deg der, er det ikke sikkert at jeg hadde trodd at det var du som lå der. Jeg fikk aldri kommet i begravelsen, så å reise hit var viktig for meg.

I tankene mine er du fortsatt levende. Det er ikke mer enn ett par dager siden jeg dro frem en artig historie, og en kamerat spurte; ja hvor er han nå da? Det var ett sjokk tilogmed for meg å si at nå, nå var han død. Borte. Jeg snakker jo ikke slik om deg.

Det begynner å fylles opp på gravplassen. Vi er fortsatt unge, det skal ikke være slik. Det føles feil ut at jeg som noen-og-tjue kan gå en pilgrimsrunde på kirkegården når jeg er hjemme for å besøke mine døde venner.  Det sier litt om livet vi har levd.

Det er umulig å beskrive de følelsene jeg fikk da jeg stod ved graven din. Jeg ble varm og kald, svimmel, og stort følelse av tap. Det gikk opp for meg at du er borte. Du er død. Vekke. De eneste gangene jeg får se deg nå er her. Ved en grav. På ett bilde.

Se opp, for nå har veiene blitt utrygge. Jeg har blitt gatas skrekk, i allefall i min kjørelærer sine øyne; jeg har endelig begynt på lappen! Overgangen fra å være fotgjenger til å sitte bak rattet går ikke helt smertefritt. Langt derifra. Spesielt når de eneste gangene jeg har lærekjørt har vært i England, at land hvor de insisterer på å kjøre på feil siden av veien.

Bråkjekk kaster jeg meg inn i bilen, og sier betryggende til læreren at joda, jeg har tatt kjøretimer før. Dette kan jeg. Og kveler bilen. Igjen og igjen. En smule rød i fjeset kom jeg meg nå endelig avgårde. Instilt på å ikke gjøre noen flere tabber, lytter jeg intent til kjørelærerens minste vink.

“Nå så svinger du inn til høyre ved det huset” , instruerer han. Jeg tok det bokstavelig, og vridde om rattet. Over fortauskantenten og inn på en gårdsplass. “Ved krysset! Ikke nå! Du er gærn!”. Ops! Jeg starter bilen og tar snarveien over fortauet igjen. Og kveler bilen. Igjen og igjen…

Det er gøy å kjøre da. Og virkelig på tide! Så nå drømmer jeg om biler. Rånebiler. Vi snakker fete felger, dundrende anlegg. Terninger og wonderbaum. Du kan plassere bygdejenta i en by, men rånebaben får du aldri utav henne. Jeg vil enten ha en drønnende Ford Escort Cosworth, eller en harry Granada. Jeg ser det for meg. Råne rundt i byen med Vassendgutane på full guffe, og iallefall late som jeg er litt i hjembygda.

For å komme seg så langt så må jeg ha lappen da. Det er greitt for meg, jeg koser meg med kjøretimene, men jeg tror kjørelæreren vil trekke en lettelses sukk når han er ferdig med meg. La det nå bli snart, jeg er overbevist at denne byen trenger ei rånebabe i Granada!

Det har lenge vært stille her. Jeg har falt inn i en periode med lite kreativitet, all energi har gått på jobb og venner i det siste. Jeg kan merke ett savn når jeg ikke blogger; jeg får ikke uttrykt meg. Men nå er jeg igang igjen. Nå skal det blogges!

Det som har opptatt meg i det siste er selvrealisering. Hvor vil jeg? Hvor skal karrieren min gå? Hva skal jeg involvere meg i? Tilfriskningen min har tatt mye tid. Jeg begynner å få prinsipper, drømmer og meninger. Nå leter jeg etter en måte å få uttrykt dette på.

Jeg har skrevet enn del jobbsøknader og forespørsler til bedrifter jeg ønsker å jobbe i. Når jeg leser hva jeg skriver blir jeg litt imponert. Er dette virkelig meg? Det er akkurat det det er. Men jeg kan ikke sammenligne det med hvordan jeg var som aktiv rusavhengig!

Så nå kan dere se opp. Denne bloggen fortsetter som det gjør, mine tankespinn, hverdagstanker og utfordringer. Og den fortsetter nå!