Villkatta

Jeg lider av fortellertrang. Jeg fotograferer, jeg dikter, blogger, og skriver. Følelser, øyeblikk og situasjoner rundt meg skal ut. Jeg får glede av denne skildringen, jeg føler at jeg skaper noe håndfast utav det som skjer rundt meg.

Ofte drar jeg rundt på kamera fordi jeg vil huske øyeblikk, jeg vil huske menneskene, jeg vil huske begivenhetene. Minnene mine blir lagret ved trykk på en knapp og digitalisert for fremtidig mimring.

Noen øyeblikk kan ikke foreviges med bilder, og da bruker jeg ord. Jeg skildrer, beskriver, jeg lager rim eller jeg diskuterer. Ved penn eller tastatur blir også disse øyeblikkene lagret for når jeg vil huske og mimre; eller ganske enkelt formidle.

Noen øyeblikk kan jeg ikke beskrive i det hele tatt, men jeg kan kjenne følelsene blir vekket igjen i en spesiell sang eller i noter. Jeg kan høre noen spille eller synge, og tenke ja, sånn var det, sånn føltes den situasjonen ut.

Music is what feelings sound like

Andre øyeblikk forblir inne i meg. I stille stunder kan jeg mane tilbake følelsene og stemningene, og nyte dem. De blir ikke skrevet ned, fotografert, eller bragt tilbake ved musikk. De blir ikke engang fortalt videre muntlig.

De lever inne i meg. De er helt og holdent mine, uten at jeg formidler dem videre via bloggen, facebook eller artikler i avisen. Jeg forteller ikke om dem til noen. Akkurat dem er mine mest kjæreste øyeblikk som jeg kan leve lenge på.

I may not have gone where I intended to go, but I think I have ended up where I needed to be - Douglas Adams.

Jeg liker å lese sitater, og enkelte får tankene mine til å flyte, slikt som dette. Om noen hadde fortalt meg hvor jeg ville vært idag for fem år siden, ville jeg nok å fnyst og ledd, antageligvis ikke trodd på dem.

Som ung, idealistisk journaliststudent på første året, såg jeg for meg at innen denne dato, så ville jeg bo i det store utland, New York eller London, og jobbet for en tilsvarende stor avis. Jeg ville ha en fancy sentrumsleilighet med designergarderobe.

Idag så fnyser jeg og ler jeg av denne visjonen. Jeg har havnet opp så forskjellig fra dette, men elsker livet mitt. Jeg kunne ikke tenke meg noe annet. Jeg har reist land og strand, stadig jaktet etter mål og strebet høyere, bare for å oppdage at det jeg letet etter var rett under nesetippen min hele tiden.

I helgen, da jeg lå bak i båten og reflekterte over livet, gikk det opp for meg at jeg har alt jeg trenger for å være lykkelig akkurat nå. Bevares, jeg har mål jeg vil oppnå, men jeg trenger ikke å innfri dem akkurat nå for at livet skal smile.

Being happy doesn’t mean that everything is perfect. It means that you’ve decided to look beyond the imperfections – sitat, ukjent

De siste årene bragte tøffe tider, som faste, gamle lesere av denne bloggen sikkert har fått med seg. Det var ikke sånn livet mitt skulle bli, men jeg er glad for at jeg i det hele tatt overlevde. Det var ikke noe jeg, med all sunn fornuft og den kunnskapen jeg har i dag, ville ha valgt, men det var kanskje det jeg trengte for å sette pris på livet og finne mine verdier. 

Idag merker jeg at erfaringene mine trengs og er til hjelp for andre. Jeg deler erfaringene mine på forskjellige arenaer i livet, og jeg merker at det settes pris på. Det gjør godt. Jeg velger å tro at det var veien å gå for at jeg skulle være hvor jeg er i dag. At det var en mening med det.

Alt i alt, så tror jeg at jeg har havnet opp der det er meningen at jeg skal være; for jeg vil nemlig ikke forandre på noe i livet mitt, og jeg føler på meg at flere gode ting er i vente. Selvsagt har jeg videre mål og jeg støter på utfordringer både titt og ofte, men ellers ville vel livet ha blitt kjedelig, ikke sant?

Jeg står på kanten av ett stup og prøver å finne tillit. Å kaste meg utfor, og stole på at jeg blir tatt imot. Å stå på kanten; frykte og grue meg.

Jeg står på kanten og frykter, men det er på tide å hoppe.