Mobilen? Dratt til himlen!
Sitat av Judith Martin (Miss Manners):
“Let us make a special effort to stop communicating with each other, so we can have some conversation.”
Jeg husker min første mobil. Et klumpete, digert monster som lignet mest på en murstein, men jeg likevel fikk et kjærligt og med tiden, vanedannende, forhold til. Siden den har mobilene vært mange, i forskjellige størrelser, farger og med stadigt mer ekstra “gøy” jeg aldri hadde ant jeg trengte å ha på mobilen. Sist jeg shoppet mobil, var det ikke ringe/sms priser jeg såg etter mest, men om jeg kunne ha musikk på den, hvor bra bilder jeg kunne ta… Verst av alt, en liste med hva mobilen simpelthen måtte ha for å kunne bli med meg hjem og bli elsket av meg. Og siden det har jeg noe bittert måtte innse at jeg har utviklet et elsk-hat forhold til mobilen, som gikk fra et hjelpemiddel til et eget, levende personlighetsforlengelse som jeg bare ikke kunne klare meg uten.
Så nå er det på tide med prosjekt “mobilen dratt til himlen” hvor jeg bestemte meg for å ta tilbake makten mobilen hadde over meg, til at jeg har makten over mobilen igjen.
Jeg har ingen jobb hvor det er nødvending med mobilen.
Jeg har en hus tlf hvor folk kan få tak i meg.
Jeg er ikke så viktig at folk må få tak i meg overalt, og når de vil. Hus tlf får holde.
Det er nødvending med en pause fra mobilen før jeg blir totalt gal i hodet. Ok, greitt, så er dette ikke en helt frivillig pause fra mobilen, ettersom den var dratt til himlen, men før jeg kjøper ny er det fint å teste meg, av disse enkle grunnene:
- Å lage en avtale for å møte venner/familie kan ta flere timer fordi vi sender sms’er iløpet av en travel hverdag, istedenfor å ta en kjapp telefon for å avtale alt. Det tar spesielt lang tid hvis det er flere som skal møtest.
- Når jeg kjeder meg, blir det fort både wap og sms, noe som sender regningen gjennom taket.
- Paranoid som jeg er, om jeg ikke får svar fra sms eller noen glemmer å ringe, kan mange timer bli brukt til å stirre på mobilen og tenke tanker som begynner med “hvorfor svarer du ikke” og utvikler seg til “hva er galt”. Dette blir spesielt påtrengende om det blir kombinert med forelskelse.
- Mobilen lager konstant lyd når jeg ikke har tid til den, men er dønn stille hvis jeg har god tid til den.
- Evnen den har utviklet seg til å ringe/sende teite sms’er til folk jeg kjenner klokken tre på lørdagsnatten, og pinligheter som oppstår dagen derpå, spesielt hvis mobilen har tatt kontakt med eks’er. Dette har ingenting med meg å gjøre – helt ærlig, jeg aner ikke hvordan mobilen klarer å få eget liv på denne måten!
Det har gått en uke, og jeg har klart meg bra uten, selv om jeg stirrer lengselsfult mot sim-kortet mitt avogtil. Og griper meg selv i å skrive hysteriske msn-beskjeder til folk jeg kjenner med advarsler at jeg ikke har mobil. Jeg savner vekkerklokken på mobilen. Jeg savner å høre på musikk fra mobilen når jeg sitter på trappen for å ta meg en røyk. Jeg savner koselige og morsomme små meldinger fra venner som livner opp hverdagen.
Men allikevel så er det herligt og fritt uten mobilen, at jeg lar prosjektet leve atter en uke.
Det blir slik som da tv min ble ødelagt. Trodde jeg ikke skulle bli lykkelig igjen jeg, for hvor ofte hadde ikke et eller annen hyggelig TV-program muntret meg opp når jeg kjedet meg eller retten og sletten var litt i dårlig mood???
Og jeg sørget en ukes tid, før jeg tenkte; men faen heller. Skal den dumme kassa få såpass mye av min tid og min oppmerksomhet??? Det var starten av sommerferien, og jeg tenket at det fikk briste eller bære, jeg fikk heller greie meg ute til jeg hadde råd til å fikse den.
Nå har TV’n vært i fiks i snart 10mnd, og jeg ser nesten ikke på den. Fra å kunne program lista i hodet til ikke å ane hva som går og hvilke serier som er “IN”, har egentlig vært en befrielse for meg.
Og det tok litt tid før jeg merket hvor avhengig jeg egentlig hadde vært av å se alle disse seriene jeg var så glad. Men det finnes ikke intr for meg å bruke masse av min kostbare tid til å sitte og glo på dette aperatet :)
Uten denne avhengigheten fikk jeg trent mere, sosialisert mere og beveget meg mere generelt :)
Ja, det er merkelig hvordan enn kan bli så avhenging av teknologi, nå snakker jeg ihvertfall for meg selv. Og hvor lett det er å klare seg uten, ofte bedre også, når jeg først prøver. Jeg husker du snakket om at TV’en din var ødlagt for en stund siden, bra å høre at du fikk noe positivt ut av det hele, og at jeg ikke er alene her! Har vært hekta på endel TV-program selv, og internett klarer jeg meg ikke uten. Men det føles iallefall deilig å ikke ha mobilen med meg alltid og overalt! :-) Moderasjon er vel løsningen, men jeg er enten-eller person så det kan ta en tid, og kansje må jeg gjøre en eller annen psykolog til rik mann/kvinne for jeg lærer meg… moderasjon.