Soundtrack til posten: Ja, vi elsker
Idag fikk jeg en ny, dypfølt sympati. En sympati som strekker seg bakover i århundrene, og strekker seg over halve jordkloden. Den strekker seg til den tiden da kvinner måtte gå med stramme korsett i varme strøk i Singapore, hvor de fikk pustebesvær og besvimte stadig vekk. Jeg føler dypt og inderlig med dem.
Fordi på denne dagen, på 17 mai, bestemte Bergens-solen å skinne på sitt mest inderlige, og under denne solen, satt jeg i bunad. Grunnet være denne dødsdrakten var også jeg nær besvimelse og heteslag. Bunader er ikke designet for varmt vær og mye god mat, tro meg.
Om jeg trodde jeg skulle slippe å gå med denne drakten og heller trippe lett og lystig omkring i en flagrende sommerkjole, tok jeg feil. Dette ante meg for noen dager siden, da mormor kom på besøk. Stolt stod hun i stua med en hvit bluse og ærklerte at alt var klart til 17 mai. Jeg var overbegeistret (ja, jeg var faktisk det) og gledet meg til å gå med bunad igjen. Og i år skulle jeg ta bilder.
Problemet skjedde allerede før bunaden var kommet på meg i dag tidlig; jeg hadde glemt hva som skulle være hvor, og skulle snøringen begynne oppe eller nede? Etter mye strev var endelig alt på plass, bilder ble knipset, feiringen kunne begynne med god mat og godt selskap. Det var først etter maten og når jeg ble sittende i solsteken, jeg innså at noe var galt.
Fryktlig galt.
Jeg kunne ikke puste, jeg kunne ikke bevege meg, jeg var ganske enkelt plassert i en tvangstrøye. Derfor har jeg en sterk sympati med de fordums kvinner i Singapore. Men 17 mai var en strålende dag, det må jeg si. Mye godt selskap med god mat og gøyal skravling, og noe av skuffelsen fra gårsdagens Brann-kamp begynte å gi seg (den kampen snakker vi ikke om, beklager). Da jeg fortsatt kunne puste, hoppet jeg rundt og sang “det er Norge i rødt, hvitt og blått TJOHEI” i ekte Raske Menn stil, tatt fra deres “Verdenshistorien på 5 minutter“. Skjønt jeg fikk ikke like mye applaus. Faktisk ikke noe i det hele tatt. Hm!
Gratulerer med dagen alle sammen! 
2 Kommentarer
mai 17, 2007 at 9:02 pm
Hehe, *trekker på smilebåndet*
Kjente meg veldig igjen i det der. Var min farmor som sørget for klargjort bunad til meg i år. Jeg klarer aldri å stryke blusen like slett som hun klarer..
Jeg sa til henne at bunaden hadde begynt å stramme litt, da stakk hun to fingre inn i livet på bunaden, for å motbevise meg. Men disse to, tynne fingrene ble raskt fyllt med is osv utpå dagen! Hovedstaden var også svært oppvarmet midt på dagen, så det ble en het opplevelse i byen her også.
All medlidenhet til kvinnene i Singapore.
mai 24, 2007 at 7:49 pm
Fin bunad
Jeg kaster meg på medlidenhetsbølgen, selv om jeg syns at det var perfekt bunadsvær i Bergen på 17.mai. Vinden gjorde at det ikke ble verken for varmt eller kaldt, men det gjør den ikke noe mer behagelig å gå med. Det er en grunn til at den tas frem en gang i året for å si det sånn