Kunsten å kunne gi en gave
Det var bare glede i huset. Mamma hadde kommet hjem til sin elskede Pus, etter å ha vært vekke i noen dager. Maling, mjauing, mye kos og det var bare lykke å finne.
Plutselig fikk Pus ett lurt glimt i øyet, og strøk på dør. Noe forvirra satt jeg igjen og lurte på om det var noe jeg hadde sagt, men bestemte meg for å pakke ut istedenfor og godta at Pus sikkert kom på en viktig avtale, som å slåss med naboens katt, noe sånt.
Da kom lyden. En gjennomtrengende, infernalsk piping som ikke ville gi seg. Jeg såg meg rundt. Der kom Pus, strålende fornøyd, med en døende mus i munnen, og la den stolt foran meg på teppet. Presang til mamma! Ble du ikke glad! Var tankene han utstrålte.
Jeg tror jeg skrek høyere enn musa, og la på sprang inn på kjøkkenet, og låste meg inne. Helt til det gikk opp for meg at dette var både feigt og ikke helt løsningen på problemet, og sikkert ganske sårende ovenfor Pus. Det var bare en ting å gjøre. Jeg måtte ut av mitt musesikre rom…
… Da hadde nå musa dødd en brå død og led ikke lengre, men Pus var like stolt over presangen. Han hadde jo vært flink gutt og kommet med den beste presangen han kunne tenke seg! Så alt endte i kos og fornøyd katt, men vær så snill Pus: neste gang du vil gi meg en presang, ikke ta med noe som du har jaktet ned selv! Jeg vet at du bare gjør din kattelige plikt for å utrydde gnagerne i låven, men ikke ta dem med i huset!
Men jada, du var flink gutt… Selv om jeg antageligvis er merka for livet etter dette her.
hehee..
Stakar pusen – som bare ville glede.
Stakar deg – pysete lille ble så redd.
(få deg hund istedet da vel ;) )
Hund? Aldri, jeg er helt og totalt kattemenneske! :-)
Og ikke mye synd på pusen, som du kan se at jeg skrev, fikk den kos og klem, alt gikk så fint, atte! :-)
Dette var da veldig uskyldig i forhold til den FUGLEN Balderpus var så vennlig å dra inn i huset. Der sprang jeg rundt, med en avishåv, etter en svimeslått fugl uten stedsans – rundt i leiligheten. Mens en fornøyd guttepus satt med vann i munnen på flisene i gangen.
Da fuglen etterhvert ble sliten datt den ned bak skohylla. Og Balderpus likeså.
Resten (og fuglen) er historie. Bare noen fjær lå igjen som en dokumentasjon på hva som hadde skjedd.
Jeg håper pusen nå føler han har forklart det godt nok for meg at han klarer å fange.
For jeg har skjønt det.
He he, uffda, syns jeg ser det hele for meg :-)