Villkatta

Det hersker en dyp mani over huset og over meg selv. Stressnivået er høyt, tempoet er høyt, og jeg flyr både høyt og lavt. Aldri har huset vært så ryddig før! Aldri før har jeg drukket så mye te! Og aldri før har behovet for å sortere bokhyllen i alfabetisk rekkefølge vært så høyt!

Neida, jeg venter ikke kongelig besøk. En svigermor har jeg heldigvis ikke lengre, så det er ikke det som er problemet. Det har heller ikke klikket for meg (tror jeg…). Nei, det er skolearbeidet som skal leverest inn. Og det skal leverest inn snart!

Istedenfor å gjøre det åpenbart mest logiske, sette seg ned og skrive alt ferdig, så virker alt rundt meg så spennende, og det er så mange ting som føles så nødvendig å få gjort. Det føles plutselig ut som ett spørsmål om liv og død å få tatt oppvasken akkurat nå, eller lete etter en trenings-dvd på nettet som jeg sikkert aldri kommer til å bruke. Men jeg må gjøre det nå!

Alt for å få utsette skolearbeidet enda litt til. For eksempel, det var tvingende nødvendig at jeg måtte skrive denne posten her nå. Det kunne simpelthen ikke vente. Og når jeg er ferdig med den, må jeg sjekke e-posten min for hundrede gang idag. Kan jo ha komt noe viktig der. Så må jeg jo ha litt te før jeg begynner…

Egentlig trenger jeg ikke å stresse sånn. Jeg vet at jeg har gjort det bra og læreren har kommet med meget positive tilbakemeldinger, så jeg kan bare sukke lettet ut og få den innlevert. Men det er noe høytidelig ved å avslutte oppgaven – det markerer slutten på studenttiden min. En epoke er over, og en ny begynner. Akkurat den tanken der er stressende i seg selv…