Da jeg var lita
Jeg har blitt tagget av Virveltanke til å skrive om meg selv for 20 år siden. Da var jeg nesten fire år gammel (på den tiden var det viktig å få frem at jeg nesten var fire) og levde i en eventyrverden med alver og mystikk. Foreldrene mine hadde dverger til pynt i hagen, og i skumringen pleide jeg å snike meg ut av sengen og kikke ut av vinduet for å se om de kom til live om natten.
Trær var mine gode venner. Jeg pleide å huske under ett epletre, mens jeg sang sanger til alvene som lekte rundt meg. Jeg hadde ett høytt tre i skogen med en lav grein til å sitte på, den var en giraff. Skogen var min lekeplass, jeg sprang omkring trærene og de store, mosegrodde steinene og spant mange drømmer.
Kjære, gode tante Kokko var min medsammensvorne på mange eventyr. En dag hun var ute og lekte med meg, fant vi en frosk under noen busker. Vi krøkte oss sammen der og kikket på dyret, og hun sa fortrolig til meg at hvis jeg kysset frosken, så ville den bli til en prins. Jeg lagde trutmunn, bøyde meg frem, skulle akkurat til å kysse den… men da: “du først, tante”!
Katter var en viktig del av livet mitt. Jeg elsker dyrene, og kunne bare ikke fatte at venninnen til mine foreldre var redd dem. De gikk jo ikke ann! Jeg var veldig mistroisk til dette, og ville se om det virkelig var sant. Så neste gang hun var på besøk, tok jeg så mange kattunger i armene mine som jeg kunne, sprang inn i stuen og slapp alle sammen i fanget hennes. Det viste seg at hun ikke var redd katter: hun var livredd dem…
Jeg var også en meget bestemt, ung dame. Jeg husker jeg ble meget fornærmet i barnehagen, det var noe jeg absolutt ikke fikk lov til av de ansatte. Så da streiket jeg. Samlet de andre ungene i protest, fant bøtter som vi kunne ha som hjelmer og spader til sverd, og okkuperte lekehuset innerst i hagen. Huset fikk ikke barnehagen igjen med mindre de gikk med på våre vilkår…
Når jeg leser igjennom dette, slår det meg at ikke så mye har forandret seg. Jeg leker fortsatt rundt i min lille eventyrverden, jeg leter fortsatt etter prinsen blant frosker, katter elsker jeg like inderlig som da, om ikke mer, og jeg lager fremdeles bråk for å få meningene mine hørt.
Jeg tagger Villvetten!
Åh, dette var en søt og fin historie! Var jo som å lese et eventyr..
Denne posten fikk meg til å mimre litt over barndommen, og det er koselig :)
Miriam, takk :-)
Lenemor, ja det kan være artig! Det var en gøy post å skrive.
By the way, jeg tror taggingen din skremte Tommy, for bloggen hans er borte ;)
Uff, får ikke håpe at jeg har skremt han vekk! Er litt trist, likte veldig godt å lese bloggen hans.
Tagging ja, he he… Får jeg lov å tagge deg? ;-)
Sweet. Tviler ikke på at den posten var koselig å skrive.
Jeg ville fått litt problemer, dog. Meg for tyve år siden? Tja. Da var jeg akkurat tre måneder gammel… ^-^
Ble ikke skremt vekk nei, det er nok andre grunner til at bloggen er lagt på hyllen. :)
Tommy; kjekt å se deg her :-) Og godt å høre at jeg ikke skremte deg vekk med taggingen!
Virrvarr: Tipper familien din sikkert har noen historier fra du var tre måneder, da.. he he.
Hei Katta! Bussemann her, aka Tommyen hvis du husker meg. :)
Jeg prøver igjen, etter et personlig nederlag og sletting av blogg er jeg nå tilbake. Om det er for fullt får vi la tiden vise, men jeg håper du stikker innom igjen!
..ooog siden adressen ikke dukket opp, skriver jeg den her: http://bussemann.wordpress.com.
Jippi!! Du er tilbake! :-) Nå ble denne jenta glad! Klart jeg stikker innom – gleder meg til å lese innleggene dine igjen!
Kjære Villkatta, jeg tok meg i dag den frihet å følge opp den taggen du ga (sendte?) meg da jeg fortsatt hadde min forrige blogg. Så om det kunne passe; ta gjerne en titt. :)
Så gøy da; går og leser nå :-)