Baby-snakk…
Det hender gang på gang: når samtalen dreier om på babyer, får jeg spørsmålet “hvorfor har du ikke barn?” Da har jeg mest lyst å spørre “hvorfor har du barn?” men biter det i meg. Vanligvis pleier jeg å svare at jeg har katt. Da møter jeg enten innbyrdes, forståelsesfulle smil eller vantro blikk, som om “spøker hun, eller….?”
Det irriterer meg. Jeg burde ikke måtte forklare hvorfor jeg er barnløs. Når jeg i utgangspunktet ikke har mann til å få barn med, så burde det også være innlysende. Men jeg må korrigere litt. Jeg har ett barn; jeg har Pus. Jeg bryr meg ikke hva noen sier, man kan føle morsinnstinkt for ett dyr. Katten min har også veldig mange fellestrekk med en baby:
- Han skriker når han er sulten
- Han krever mye tid og kjærlighet
- Han dilter i hælene mine
- Han kan vekke meg med å skrike om nettene
- Jeg holder ett bekymringsfult øye med han
- Når han skriker, vugger jeg han i armene mine til han sovner
Etter den delen av samtalen hvor jeg ikke har barn har blitt unnagjort, kommer vanligvis kommentarer som “det blir nok snart din tid, også…”, noe som får meg til å frese. Altså, hva vet du egentlig om det?! Nå er det ikke slik at jeg ikke har lyst på barn, men det irriterer meg at det nærmest blir forventet av meg, og at folk bare går utifra at jeg vil. Jeg har en egen vilje, ellers takk, og ber meg frabedt fra baby-snakk….
Ah, her kjente jeg meg godt igjen, må jeg si. Spørsmålet dukker opp oftere og oftere, og jeg merker at jeg blir litt mer irritert for hver gang.
Jeg vil ikke få barn kun for å få barn. Jeg vil få barn når den tid kommer, altså når omstendighetene er de rette og situasjonen er slik at det “passer”. Det skjer når det skjer, hverken før eller senere. Og din beskrivelse av kattens likhet med barn er så passende at jeg ikke har flere ord å komme med i den saken. :)
Og man kan også føle farsinstinkt (kan man bruke et slikt ord??) for katter, tro meg… Bekymringer, glede og sorg. Og endeløse timer med gode opplevelser!
Jeg er så enig med det du skriver, at flere ord er nok ikke nødvendig. Og så klart du kan føle farsinstinkt! Ja, katter er noen herlige dyr.
Først og fremst: kattene våre er barna våre, om enn på et litt annet nivå – vi har selv anskaffet oss dem.
OG: jeg rakk såvidt å bli ferdigutdannet før alle spørsmålene hagler: Ja, når kommer barnet? Når gifter dere dere? Skal dere kjøpe hus nå da eller?
GAH! Kan ikke folk bare vente og se hva som skjer?
Folk kan ikke vente vettu, de er nysgjerrige og vil så gjerne komme med råd, enten du vil det eller ikke! :-)
… Men egentlig så tror jeg det var Pus som anskaffet meg, ikke omvendt.
Dette høres kjent ut, ja! Jeg tror alle barnløse får dette spørsmålet til stadighet.
Noen år siden begynte jeg å svare med noe som sjokkerer sånn passe, som at det er umulig fordi livmoren min ble fjernet i en kreftoperasjon noen år tilbake, eller at jeg hadde en spontanabort engang og legene sa at enda en graviditet kunne drepe meg, eller noe sånt. Eller jeg bare sier sannheten; at mesteparten av livet har jeg ikke hatt råd, og nå er jeg for gammel.
Når de etterpå begynner å fortelle meg at jeg kan da helt sikkert få barn uansett, ser jeg litt sjokkert ut og sier at det burde jo være opp til meg? Da blir de så forvirret at de ikke finner noe å si på en stund før de begynner med barnepraten igjen.
Folk er bare håpløse!
Amen! Jeg irriterer meg grenseløst over slike tankeløse kommentarer og spørsmål, folk har rett og slett ikke skamvett! Tror jeg skal bruke Marinas metode neste gang noen våger seg på å spørre.. ;-)
Fra en som har både puser og barn;
Alt til sin tid.
Pusene mine var barna mine til Lillegutt kom, og nå er de barna mine alle sammen.
Folk spør om mer enn de har vett til, og prøv å svare det jeg alltid gjorde fordi det var sannheten.
Jeg sa som det var at jeg ikke ville ha barn, og hvis jeg en gang skulle ha så skulle jeg iallefall ikke ha egne, for da skulle jeg adoptere en som allerede var født og trengte foreldre. DA ble det mye spørsmål og protester da.
Nå gikk det jo ikke akkurat slik, men det var det som var planen ;)
Ja, Marina’s metode høres fristende ut! :-)
Lenemor: Enkelte folk eier ikke vett. Det overrasker meg hva de faktisk spørrer og graver om til tider.