Den enøyde banditt

Folk skygger av veien. Biler stopper opp. Barn peker. Hva er det som kommer der? Vinglende over veien, som går i lyktestolper, trær, og ikke ser biler? Med digre, hvite lapper over øyene? Hva kan det være? Jo, det er Villkatta, den enøyde banditt.

La meg forklare hvorfor jeg snubler meg frem langs veien med bandasjer over øyet. Natt til søndag var ytterst dramatisk. Jeg ante fred og ingen fare helt til jeg tok av meg kontaktlinsen om kvelden – og bang! – intens, intens smerte.

Jeg kunne ikke se og var livredd, men klarte nå å ringe etter ambulanse og kom meg på sykehuset. Det viste seg at ett av arrene på hornhinnen var blitt betent, og da jeg tok av meg linsen, så rev jeg av hele det beskyttende laget på øyet. Au.

Nå har jeg kommet meg såpass at jeg klarer å holde det ene øyet åpent, og har en diger, ulekker hvit bandasje over det skada øyet. Jeg syntes i det minste at de kunne ha gitt meg en sånn kul svart sjørøver lapp. Jeg elsker sjørøvere. Nå hadde jeg hatt sjangsen til å ligne litt på heltene mine…

Men til tross for at jeg faktisk ikke har klart å sett noe i det hele tatt før ikveld, så skriver de meg ut fra sykehuset med beskjed om å ta bussen hver morgen for kontroll. Det har vært en utfordring. Når jeg ikke har fått tilfeldige forbipasserende til å leie meg dit jeg skal, gikk jeg og følte meg frem og havnet ofte i grøftekanten. At det er fortvilende og ydmykende er en ting, men det verste er at det er farlig. Det er tross alt trafikerte veier jeg må ferdes for å komme meg til bussen.

Nå kjenner jeg at det svir sånn fra å sitte i pc lyset at jeg må skynde meg å publisere dette og logge av. Vi snakket så snart… øyet tillater det… Hilsner fra Villkatta, den enøyde banditt.