Venter
Dette diktet skrev jeg for godt og vell ett år siden. Vet ikke helt hva jeg syntes nå, men de to siste linjene vekker noe i meg når jeg leser den idag. Hadde derfor lyst å poste den ut her nå.
—
Jeg venter på deg, men jeg vet ikke hvem du er
du som kan klare å nå meg i denne ensomheten her.
Alene blant mennesker og allikevel fortapt
jeg har gått meg vill i dette mørket jeg har skapt.
Innhyllet i ett skall for å beskytte mot verden
kan ikke bryte ut, men klarer meg ikke alene på ferden
som fører tilbake til livet, så nå kan jeg bare vente
til du finner frem og ut i lyset du vil meg hente.
Kommer du snart, for dette har blitt for hardt
hver dag synker jeg ned i en rasende fart.
Jeg trenger deg så sårt, for jeg klarer ikke lenger
å stå alene under stormskyene som over meg henger.
