Stemningen var høy og forventningen var stor da jeg troppet opp på Valle Hovin forrige torsdag. Endelig skulle jeg få se mine barndoms helter. De gamle gutta som fortsatt er mine musikkhelter. Joda, det var tid for Iron Maiden.
Siden jeg var lita jente har jeg vært innbitt Maiden fan. Som ti-åring tuslet jeg rundt på skolen med jakke med Eddie på ryggen, mens de andre jentene hadde Roxette t-skjorter. Og jeg lurer på hvorfor jeg aldri ble godtatt med i gjengen?
Hver dag etter barneskolen pleide jeg å krølle meg sammen på sengen, katten på fanget og leve meg helt inn i gitarriffene som strømmet utav cd-spilleren min. Jeg hadde også en samling vinyler, som jeg tråkket rundt i bruktforretninger sammen med min far for å samle opp. Heltene mine var Kiss og Iron Maiden.
15 år var gått siden den lille jenta lyttet storøyd til en cd-spiller til hun endelig skulle få se de gamle gutta live. Jeg skal love dere at jeg var spent og forventningsfull. Og det var verdt det. Uten tvil. Jeg ble revet med fra første sekund, da jeg hørte “scream for me, Oslo” var det nettopp det jeg gjorde, med knyttenevene i løftet mot himmelen.
Alle de gamle klassikerene som jeg elsket ble spilt. Gliset ble bare større og større både på meg og de rundt meg. Det var bare å kaste seg rundt og hoppe som en galning. Å se og høre en folkemengde på 13.000 mennesker synge med på Fear of the Dark er helt ubeskrivelig; det er en opplevelse jeg sent vil glemme!
En litt morsom anekdote fra kvelden var at de på ett tidspunkt gikk tom for brus og vann. De hadde bare øl igjen. Jeg og ei venninne ble litt gærne på dette, og satt og småkjeftet oss i mellom at slikt gikk rett og slett ikke ann! Tenk å bare ha øl og ikke brus! Kameraten vår satt da og småflirte; hadde dette vært for ett år siden hadde det vært omvendt, da hadde jeg flippet ut hvis det ikke hadde vært øl. Endel har forandret seg i det siste ja.
Både brus og tørste ble fort glemt da heltene sprang på scenen. Jeg har hørt mye om hvilket show de kan stelle istand, og jeg ble ikke skuffet. Dette til tross for at gutta påstod at de hadde brukt opp alle spesial effektene sine i Trondheim, og kunne bare tilby oss en måke som kom tilfeldigvis flyvende mens de spilte Anciet Mariner. Men den gang ei. Store Eddier vandret scenen, fyrerkeri og monstrer som steg opp fra gulvet. Jeg fikk som jeg forventent, tøft!
Det var mange lykklige, slitne mennesker etter den konserten. Arrangørene må ha prøvd psykologi på oss, ettersom de spilte “dont worry, be happy” over annlegget da titusner av mennesker skulle komme seg ut av området. Det må ha funket, for stemningen var god. Syngene på Maiden sanger vandret vi fornøyd mot bilen etter en meget vellykket konsert.
