Villkatta

Meg: Herregud da, du kunne vel ha sagt at det regnet her! Jeg som ikke har paraplyen med meg.

Venninne: Ka, e du blitt heilt tuln i høve dar borte? Velkomen tebake te vestlandet! Sjølsagt regna da!

Det er noe kjent og betryggende med regnet som trommer mot bilruten der jeg kjører fra flyplassen og hjemover mot bygden. De svingete, humpete veiene som snor seg mellom fjorder og fjell. Det føles godt ut. Jeg er endelig hjemme.

Uansett hvor godt jeg trives på østlandet, så er jeg ei bygdejente fra vestlandet. Her har jeg røttene mine. Her har jeg og generasjoner av familien min vokst opp, og her ønsker jeg igjen at mine barn skal få vokse opp.

Jeg er stolt av å være fra bygda. Jeg er stolt over at skogen har vært min lekeplass som barn, jeg er stolt at favoritthobbyen min som tenåring var å råne frem og tilbake fra Statoilen til videosjappen. Jeg er tilogmed stolt over dialekten min, selv om den er blitt ganske utvasket. Bortsett fra når jeg er sint, glad eller oppspilt; da smeller jeg til med noe som for andre er totalt uforstående.

Mot slutten av tenårene lengtet jeg etter å komme meg vekkfra denne gudsforlatte plassen. Nå lengter jeg tilbake. Da jeg såg ut stuevinduet som barn og såg bare fjell, fjord og skog, lengtet jeg etter å se travle gater i store byer. Nå ser jeg ut stuevinduet hjemme og lengter etter å se fjellene.