Er det virkelig?

Det gikk ikke helt opp for meg at du faktisk er død før jeg besøkte graven din forrige uke. Det var helt absurd, og hadde det ikke stått ett bilde av deg der, er det ikke sikkert at jeg hadde trodd at det var du som lå der. Jeg fikk aldri kommet i begravelsen, så å reise hit var viktig for meg.

I tankene mine er du fortsatt levende. Det er ikke mer enn ett par dager siden jeg dro frem en artig historie, og en kamerat spurte; ja hvor er han nå da? Det var ett sjokk tilogmed for meg å si at nå, nå var han død. Borte. Jeg snakker jo ikke slik om deg.

Det begynner å fylles opp på gravplassen. Vi er fortsatt unge, det skal ikke være slik. Det føles feil ut at jeg som noen-og-tjue kan gå en pilgrimsrunde på kirkegården når jeg er hjemme for å besøke mine døde venner.  Det sier litt om livet vi har levd.

Det er umulig å beskrive de følelsene jeg fikk da jeg stod ved graven din. Jeg ble varm og kald, svimmel, og stort følelse av tap. Det gikk opp for meg at du er borte. Du er død. Vekke. De eneste gangene jeg får se deg nå er her. Ved en grav. På ett bilde.