Med knusende ro…

Jeg har lagt merke til noe med meg selv i det siste. Jeg knuser ting. Ikke med vilje altså, det bare skjer. Som barn var jeg ekstremt klossete. Foreldrene mine plasserte en gang ett glass midt på bordet, og hadde veddemål hvor lang tid før jeg knuste det. Jeg brukte en halvtime.

Jeg håpet at jeg vokste det av meg, men desverre. Jeg klarte å slippe eggekokern ned i oppvasken, så der røyk glassene mine. 3 skåler røyk seinere med, også under oppvasken. Ja, eggekokern hadde noe med det å gjøre også. Kanskje den er forhekset, og det dermed ikke har noe med meg å gjøre?

Senest igår kveld så tok jeg livet av en stakkars porselensalv, som ikke hadde gjort noe galt enn å sitte og se søt ut. Jeg glemte at den stod der, og feide ut handa får å skru på lyset og feide dermed også den i bakken. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger mobilen har gått i bakken. Heldigvis er den ganske hardbarka.

Jeg har lagt merke til at når jeg løfter noe med høyre hånden så går det som oftest rett i bakken. Jeg testet litt, og merket at når jeg griper ting så holder jeg ganske enkelt ikke fast, og prøver jeg på det, begynner hånden og skjelve. Dette gjør meg bekymret. Det er samme armen som jeg en gang klarte å ryke ei sene i og slå løs en beinsplint, og den har hatt nedsatt beveglighet siden den gang.

På en måte så håper jeg at en lege vil si at det er noe i veien med armen min, heller at jeg er klossete. Selv om jeg ofte får morsomme historier å fortelle utav klossetheten min. Eller at det er rett og slett eggekokern som er synderen her. Det finnes nok en sjarm i en klossete 5-årig jentunge, men ikke i en 25-årig kvinne!