Rolig øyeblikk
Sommerens skumring er vakker og den lokker meg utav huset, evig rastløs. De lyse nettene gjør noe med meg, jeg får energi, jeg får iallefall ikke sove. Det er så mange tanker som går igjennom hodet mitt. Ikke nødvendigvis noe negativt, men jeg lever med en indre kvern og tankehurtighet på 240 km/t som sjeldent gir meg fred og ro når jeg trenger det.
Den sene sommerkvelden jager meg opp i skogen, opp i fjellet. Det er så lenge lyst, det er greitt. Jeg er ikke redd for å bli fanget her ute i mørket. Tankene gir meg enda ikke fred, men det hjelper å gå ifra dem noen ganger. Jeg tar meg tid til å se, og da ser jeg dem.
To hjorter stopper på stien jeg går på. De er vakre, de er rolige, de mørke øynene viser nysgjerrighet. Som en dyp, rolig brønn. Jeg blir stående og kikke på dem, de blir stående og kikke på meg. Jeg kan høre kvitter av seine nattefugler, og skumringen brer seg fortsatt sakte rundt meg.
Jeg aner ikke hvor lenge jeg står her, men her finner jeg ro. Med hjortene, i naturen. Da magien blir brutt og dyrene snur seg og går sin vei, står jeg og smiler. Hva i alle dager var det som plaget tankene mine i kveld? Jeg husker ikke, etter dette øyeblikket så virker mine bekymringer trivielle. Jeg lever og imorgen er det en ny sommerdag.
