Andre Bjerke – Alene

Ett av favoritt-diktene mine er Alone av E.A. Poe. Jeg leste det som 16-åring, og det må ha funnet gehør i min tenåringsangst på den tiden. Selv om tidene forandrer seg, er det fortsatt det diktet jeg sitter mest pris på.

I dag har jeg lyst å dele Andre Bjerke´s nokså geniale oversettelse av diktet med dere. Noen av dere husker det kanskje fra ett Nemi-blad for noen år siden, som handlet om Poe. Oversettelsen er nesten like bra som originalen, i min mening. Nyt!

Alene

Som barn alt var jeg ikke lik

de andre – jeg så intet slik

som de – jeg slukket aldri selv

min tørst ved DERES kildevell

Min grunn til sorg var ikke samme

og deres fryd gav ikke flamme

til min: Mitt ja var deres nei

og når jeg elsket – brant kun JEG!

I barnets gry ble mønsteret gitt

til dette stormliv som er mitt

Fast bundet til et uforstått

mysterium av ondt og godt

I et mønster som tok bilde

av rødt fjell, stri strøm og kilde -

Av en sol som varselfull

gryr med høstlig skjær av gull

Av et lyn som brått slår ned

like ved mitt oppholdssted -

av en torden, av en storm -

og av skyen som tok form

mot den blå bunn himlen fikk

av demonen i mitt blikk