Jeg lider av fortellertrang. Jeg fotograferer, jeg dikter, blogger, og skriver. Følelser, øyeblikk og situasjoner rundt meg skal ut. Jeg får glede av denne skildringen, jeg føler at jeg skaper noe håndfast utav det som skjer rundt meg.
Ofte drar jeg rundt på kamera fordi jeg vil huske øyeblikk, jeg vil huske menneskene, jeg vil huske begivenhetene. Minnene mine blir lagret ved trykk på en knapp og digitalisert for fremtidig mimring.
Noen øyeblikk kan ikke foreviges med bilder, og da bruker jeg ord. Jeg skildrer, beskriver, jeg lager rim eller jeg diskuterer. Ved penn eller tastatur blir også disse øyeblikkene lagret for når jeg vil huske og mimre; eller ganske enkelt formidle.
Noen øyeblikk kan jeg ikke beskrive i det hele tatt, men jeg kan kjenne følelsene blir vekket igjen i en spesiell sang eller i noter. Jeg kan høre noen spille eller synge, og tenke ja, sånn var det, sånn føltes den situasjonen ut.
Music is what feelings sound like
Andre øyeblikk forblir inne i meg. I stille stunder kan jeg mane tilbake følelsene og stemningene, og nyte dem. De blir ikke skrevet ned, fotografert, eller bragt tilbake ved musikk. De blir ikke engang fortalt videre muntlig.
De lever inne i meg. De er helt og holdent mine, uten at jeg formidler dem videre via bloggen, facebook eller artikler i avisen. Jeg forteller ikke om dem til noen. Akkurat dem er mine mest kjæreste øyeblikk som jeg kan leve lenge på.
