If you’ve got it, then flaunt it, girl!

Jeg er tilbake fra ferie. Adskillig brunere, og rikere på mange opplevelser og minner. Denne posten skulle ha handlet om turen min, om bøkene jeg leste på stranda, morsomme små anekdoter fra samtaler og opplevelser.

Jeg skulle fortsatt vært ekstatisk, uthvilt og lykkelig, og mast om hvor flott turen var til alt og alle som gadd høre på. Jeg skulle fortsatt vært glad og fornøyd og bekymringsfri, etter en ferie med full avkobling og rik på felleskapsfølelser og aha-opplevelser.

Det er mye som skulle og burde, men livet velger å gå sin egen gang. Dagen etter jeg kom hjem igjen, fikk jeg en febrilsk telefon fra min far. – Bestemor har falt i koma, jeg holder mobilen mot øret hennes. Snakk. Si noe, om og om igjen.

Jeg tror hun hørte meg, for hun begynte å gispe og lage noen lyder. Det var sårt, det var vondt, men jeg fikk sagt hvor glad jeg var  i henne. En time seinere, sovnet hun inn. Stille, fredfult, og endelig fri fra kreften som tok ifra henne all livsgnisten.

Det var ikke selve døden som har gjort mest vondt, men det var sykdommen som har smertet meg å se på. Min bestemor var en bestemt dame, rak i ryggen og ikke redd for å legge to fingre imellom.

Ett av hennes sitater, som jeg husker godt fra når jeg bodde hos henne og skulle pynte meg: – If you’ve got it, then flaunt it, girl! Hun var også bestemt på at vi jenter skulle nyte livet, ta egne valg og ikke føle oss presset til å gifte oss unge.  Nå har nå tidene forandret seg noe fra da hun var ung, men jeg valgte å bære med meg den livsgnisten; å tørre å leve ut mine valg og drømmer.

Jeg lyttet også til den store liverfaringen hennes; jeg beundrer henne for hvordan hun har kjempet seg igjennom ett destruktivt ekteskap, trange økonomiske kår, og svik fra familie. Hvordan hun så plukket opp bitene og skapte seg ett nytt liv på sine eldre dager.

Hun kommer alltid til å være ett forbilde for å vise mot, gå imot strømmen og gjøre det som skal til, for å skape seg ett godt liv. At det aldri er for seint, at man ikke skal sitte og la livet svinne forbi uten å ha mot til å forandre og mot til å nyte, på tross av harde bud. Kjære Nanny; takk for at du levde og at du viste vei for dine barnebarn.