Villkatta

Jeg kjenner jeg får en dårlig følelse når jeg leser kronikken til Dagfinn Nordø om ansatte i offentlig sektor, spesielt der han skriver om psykisk helse. Kronikken har skapt diskusjon på Twitter, og innlegg bl.a. hos Curly Life og HvaHunSa. Jeg har lyst å bidra litt med rett og slett personlig erfaring fra mitt møte med psykriatrien.

Uten at jeg skal gå for mye innpå min egen historie, så havnet jeg selv på ett kortere opphold på psykriatrisk for ca. 3 år siden. Etter å ha levd med post-traumatisk stress i flere år, og flyktet vekk fra dette problemet med intens jobbing, intens studering og intens festing, så møtte jeg veggen. Jeg siterer fra Dagfinn Nordbø, for noe som jeg tolker som hans oppfatning av psykiatrisk avdeling:

Enhver som har besøkt noen på en psykiatrisk avdeling, vil se at nattevakter nesten utelukkende består av studenter og ufaglærte, som har som største motivasjon at det skal være ro, så de kan hengi seg til sitt strikketøy, sitt mellomfag eller sin Stieg Larsson-roman.

Ja, jeg møtte alle disse her, de ufaglærte. Og jeg fikk tillit mer tillit til dem, enn til de faglærte av den enkle grunn de var der når jeg trengte dem. Om så deres motivasjon var ro, så følte jeg at det var til mitt eget beste. Den ansatte som leste en bok, kunne distrahere meg om å fotelle om inneholdet når jeg trengte distrasjon. Hun med strikketøyet, hadde tid til å lytte når jeg trengte å snakke. Og som selv en mastergradstudent, så kunne jeg føle meg iallefall litt normal, litt okay, når jeg kunne diskutere studier.

Jeg husker at jeg var veldig redd. Utredninger og skjemaer skremte meg. Jeg ønsket stort sett å få være i fred og ikke diskutere hvorfor jeg hadde havnet på psykiatrisk i utgangspunktet. Samtidig var jeg livredd for å være aleine, jeg ønsket selskap, og ikke nødvendigvis fra noen som skulle analysere meg. Disse såkalte ufaglærte innen psykiatrien var dem jeg møtte når jeg trengte noen å snakke med, eller ganske enkelt sitte taus ved siden av for å få følelsen av selskap.

Nå håper jeg inderlig at jeg aldri skal måtte bli innlagt igjen, men skulle det skje, har jeg ingenting imot å møte en nattevakt uten relevant utdanning men som derimot har tid til å lytte og ganske enkelt er tilstede når ingen andre er det. Som kunne møte meg på en menneskelig og tolerant måte. Fagbrev og utdanning er absolutt ingen garanti for dette. I min mening så er det heller systemet det er noe feil med; for eksempel, skal man ha inn faglærte, bør arbeidsplassen gjøres mer attraktiv. Man tjener ikke stort på å gå nattevakt på psykiatrisk.