Lukten av frost og bensin
Jeg kjenner for første gang i år at Bergen by sender kalde vindpust som får meg til å hutre, og det er en spesiell lukt i lufta. Jeg står ved fortauskanten på Bryggen, ved gaterestaurantene, hvor bergenserene tviholder en utepils og røyk, som om de fortsatt tviholder på sommeren.
Lukten får meg til å stoppe opp, jeg undrer hva det er. Assosiasjonene kommer sterkt, minner kommer veltende. Jeg stirrer på den gule bussen som står putrende langs veikanten. Da husker jeg hva lukten er. Det lukter frost. Det er høsten jeg lukter.
Tankene kommer fra forrige vinter, da jeg fortsatt ikke hadde lappen. Da jeg bodde i Sandefjord, og stod ved badeparken, hutrende, og ventet på bussen mens jeg pustet inn frosten. Lukten er det samme, blandingen av kulde, eksos og en putrende buss.
Det har gått et år imellom lukten av frost og bensin, men den kommer tilbake og er den samme. Selv om jeg har flyttet til en annen by, selv om livet mitt har veltet seg om, selv om jeg kan savne gamle venner og tiden jeg bodde i Sandefjord, så er lukten den samme.
Iblandt kan store livsvalg og utfordringer få meg til å stoppe opp mens verden går videre rundt meg. Men når jeg står der og trekker inn den velkjente, gamle duften fra en annen by, fra en annen epoke i livet mitt, undres jeg ikke om verden iblandt stopper opp mens livet mitt går videre.
Føy til lukta av oljefyring i miksen, og du er ikke i tvil om at vinteren er på vei.
Sant, sant… Ikke å glemme oljefyring ;)
Åh, oljefyring tar meg tilbake til barndommen!!! Og den kalde, rå høstluften fylt med eksos.. Et tegn på at vi lever og at enda et år er passert
Det er slike lukter som vandrer gjennom generasjoner. Lukten av vedfyring går igjen gjennom min. Tretti kuldegrader og bjørkeved. En særpreget lukt som får sanser ut og opp.
Ja det er utrolig hvor sterkt lukter kan bringe fram minner, spesielt fra barndommen. Vedfyring får meg til å tenke på mormor og morfar, mørke vinterkvelder vi satt og fyrte, og spiste grøt til kvelds.