Hest er best, ingen protest

Hest er best, ingen protest! Er du imot, er du en idiot!

Noen flere enn meg som husker den igjen fra barneskolen? Jeg rablet det i skrivebøkene mine, på pulten med hjerte rundt (til vaskedamens store fortvilelse), jeg og venninnene mine stod til og med hånd i hånd og ropte det høyt til de ekle guttene som bare sparket ball og ikke skjønte noen ting. Like greitt, bevares, vi kunne jo få guttelus.

Jeg liker å si at jeg er født og oppvokst på hesteryggen, men det er nærmere sannheten at jeg alltid har vært hestejente. Hester har alltid gitt meg følelse av kameratskap, frihet og sinnsro. Hadde jeg en trøblete dag på skolen og jeg var trist og lei, krøllet jeg meg sammen i halmen med fjordingen min Sølve. Han kikket bare på meg med de store kloke øynene, og la seg tålmodig ned sammen med meg i halmen, så lenge jeg trengte trøst.

Florett derimot, var en virvelvind av en hest. Pensjonert travhingst som hadde brukt hele livet sitt på å komme fortest mulig rett fram, og den innstillingen tok han med seg på tur også. Den friheten, den gleden, sommerfuglene som kriblet i magen, der vi stormet frem gjennom skogen, Florett og jeg. Full fart og vind i håret, ingen kunne fange oss eller ta oss igjen.

Jeg kunne sitte i flere timer og tegne disse flotte dyrene. Den stolte nakken, de varme gode øynene, steilende stolte hingster, galloperende villhester som ingen kunne eie eller ingen kunne ta. Styrken, friheten og gleden ved hester fascinerte meg nok til at skissene ble gjort, igjen og igjen, uten at jeg helt klarte å få den rette følelsen av hest ned i strekene.

Idag sitter jeg på kontoret og er stiv og støl som ett udyr. Igår var jeg for første gang på flere år ute på ridetur, for en nydelig hest som jeg har nå blitt hestepasser. Minnene og tankene om hest har svevd igjennom tankene mine de siste halve året, og nå har jeg tatt spranget (bokstavelig talt) og blitt ei skikkelig hestejente igjen. Ikke bare ei som hadde hestedilla i barndommen.

Vi suste avgårde langs stien i skogen, i trav og gallopp, og i rolig gangfart. Jeg følte meg fri, glad og full av sinnsro. Jeg fikk også følelsen av å komme hjem igjen. At jeg hører til på hesteryggen. Og hele denne helgen skal jeg være med på sprang-kurs. Hoi hvor det går, hoi hvor det suser, dette er en spennende og herlig tid, full av nettopp frihet og kameratskap med disse fantastiske dyrene. God helg alle sammen!