Villkatta

Jeg er ikke alltid like gjennomtenkt, og har med tiden blitt kjent for å plassere meg selv i idiotiske, men morsomme, situasjoner. Denne helgen har jeg lært noe nytt: å ta snarveier i fjellet er ikke smart.

Ikke smart i det hele tatt.

På lørdag tenkte jeg at det kunne være morsomt å utforske en ny vei, og med min hysterisk glade hund Tuva labbet vi begge bokstavelig talt i vei. Jeg tenkte at denne turen ikke var så lang, så jeg tok verken med mat, drikke eller varme klær.

Da jeg hadde karret meg opp på det øverste punktet såg jeg entusiastisk huset mitt nedenfor ett veldig langt og bratt stup. Selve stien gikk lengre enn langt inn i fjellet før den begynte å nedstigningen, og det var da jeg fikk en genial idé.

Hey, dette kan være en snarvei! Jeg balanserer meg bortover stupet langs denne stien til jeg finner en vei videre ned! Å gu´ kor smart eg e!

Det er et fjell, ikke et flerfelts motorvei. Det fantes ingen vei videre ned skulle jeg oppdage. Det jeg trodde var en sti, var bare et sauetråkk. Det å gå sakte og forsiktig med en energibombe av en hund, er dessuten veldig umulig. Det var med hjertet i halsen og tårer i øyet jeg måtte ned på baken og ake med nedover flere partiet. Jeg fikk stadig greiner i fjeset, bumpet borti skarpe steiner, og ytterste fortvilelse da Tuva ikke ville gå sakte nok for meg.

Det var ikke bare elendighet. Plutselig kom jeg ned i en fortryllende barskog, med digre mosegrodde kampesteiner. Jeg ble stående nokså salig og nyte stillheten og den vakre naturen. Jeg lukket øyenene og pustet dypt. Nei så heldig at jeg tok den ville veien, slik at jeg fikk oppleve dette her!

Dunk! Der lå jeg på bakken og skimtet Tuva springe i vill fart bortover etter en hjort. En hjort! Vanligvis syntes jeg hjorter er et vidunderlig syn, men synet av min egen hund hakk i hæl da hun sleit seg og reiv meg overende, var ikke like vidunderlig.

Tuva er veldig snill og grei, hun skader verken fugl, fisk, katt eller sau. Men gjeter instinktene hennes går dypt da hun er blanding av tre forskjellige gjeterhunder. Hun skal helst samle alt, inkludert mennesker, i en flokk for så å sirkle rundt og passe på. Da er hun en lykkelig hund.

Kattene er ikke like fult så lykkelige når Tuva skal gjete på dem, men det skjønner ikke hun. Hun er alltid bare like hysterisk glad og lykkelig, og utrolig naiv som tror at katter syntes at både hunder og gjeterleken er morsom.

Problemet her var når Tuva skulle stoppe og komme tilbake, ikke at hun skulle skade hjorten. Videre problem at nå nærmet det seg en travel motorvei i 80 sone på andre siden av barskogen, med en lang og skummel tunnell. Hun hadde dessuten halsbånd på seg. Tuva snur seg og ser på meg, og med et voff stormet innover i skogen. Jeg fikk panikk, og begynner å storme etter og mens jeg blåser i fløyten (jeg prøver å lære henne innkalling på fløyte).

Da jeg innser at jeg aldri når henne igjen, begynner jeg å virre rundt i full gråt og rope på henne og plystre i fløyten. Halvt hysterisk ringer jeg til min fantastiske og heldigvis tålmodige kjæreste, som nokså godmodig hev seg i bilen for å sjekke langs motorveien og inne i tunnellen.

(Han ringte dessuten opp igjen for å informere at han kunne høre fløyten min på lang avstand, selv om han ikke såg noe hund, og for å påpeike at å klatre ned de brøytekantene og fjellskråningene var ren galskap og at det var et under at vi hadde kommet oss ned i det hele tatt.)

Etter en halvtime satt jeg ned på en stein og strigråt. Innimellom hikstene blåste jeg motløst i fløyten. Da hørte jeg det. Et desperat og fortvilet ul. Tuva innså at hun hadde gått seg vill og ikke fant meg! Hun levde og var i nærheten! Jippi!

Jeg sprang mot ulet mens jeg blåste i fløyten for alle lungers kraft, slik at hun skulle høre meg. Hun bjeffet vilt mens hun løpte og jeg kunne høre at vi nærmet oss hverandre. Å løpe oppover en brått skråning samtidig som man blåser i en fløyte, er ikke for øvrig ikke anbefalt. Jeg stoppet utmattet og andpusten opp, presset til den ytterste rand, og ropte: Tuva!

Der var hun! Min elskede, skjønne, herlige hund! Verden gikk som i sakte film der vi styrtet imot hverandre, ellevill av glede begge to. En hyper-romantisk dramafilm ville ikke klart å lagd en bedre scene. Jeg har aldri opplevd makan til lykke og lettelse før, der jeg sank på kne med klemte henne inntil meg.

Både hund og eier var nokså slukøret da vi trasket resten av veien hjem, som for øvrig ikke var særlig lett. Jeg oppdaget at det ikke gikk ann å komme seg over til vei og kjærestens bil, da det var en elv i veien og å hoppe ned på broen som knyttet tunell og vei sammen, ville være rene selvmordsforsøket. Men vi kom oss hjem, omsider.

Jeg lærte tre ting av denne ville fjellturen. Den første; aldri ta snarveier. Fjellvettreglene eksisterer for en grunn. For det andre, alltid tvilhold på bandet til hund da hjort kan plutselig dukke opp på stien og få hund til å styrte av gårde. Sist og ikke minst; jeg er utrolig glad i hunden min og hadde falt helt i sammen om noe skulle ha skjedd!

www.weheartit.com