Sjuuuk

Det siste året har jeg brukt mye tid på å overbevise folk at jeg har utmerket immunforsvar og aldri blir syk, derfor heller ingen vaksine mot svineinfluensa. For det kom jeg aldri til å få. Trodde jeg. Så da alle symptomene krasjet innover meg ble jeg ganske fortvila og selvbildet mitt fikk like mye hodepine som meg.

Jeg takler igrunnen veldig dårlig å bli syk. At menn liksom føler seg sykest når de er syk er en myte. Den som blir aller sykest er nemmelig meg, om det så bare er en svak forkjølelse så har jeg det verst. Uten tvil helt ulidelig, uholdbart, ekstremt syk. Jeg klemmer Kleenex’en som er gammel venn, nesesprayen pumper som en fontene, paraceten blir til smågodt, tevannet koker i ett og jeg dagdrømmer om melk med honning uten å gidde å lage det selv.

Jeg blir også utrolig mammadalt igjen og drømmer om da jeg var lita og kunne bli syk og dullet godt med. Da det var helt greitt å ligge seg strak ut på sofaen en hel dag uten å måtte gjøre noe. Uansett om feber raser og hodet dunker så må bikkja ut, jeg må hente de varme drikkene mine selv og å steke pizza er det mest anstrengende som foregår på kjøkkenet.

Og så kreativ jeg blir, da. Når jeg ikke orker noen ting kommer jeg på alle de kjekke tingene jeg kan gjøre når jeg er frisk. Begynne å danse, male veggene, gå lange turer, alt det virker så utrolig kjempegøy når jeg ligger syk (når jeg er frisk, ville det å male vegger aldri virke fristende. Virkelig.)

Så da ligger jeg her jeg da. Leser bøker og drikker kakao dagen lang (høres ikke influensaen fristende ut når jeg sier det på den måten?). Jeg ønsker meg selv god bedring og sender tanker til andre som ligger strak ut på en sofa og syntes synd på seg selv.