Når ord ikke er nok
Ord er ikke gode nok når disse følelsene jeg har tar overhånd og vil ut. Ord er ikke gode nok for å forklare hva som vrir seg inne i meg. Ord er ikke gode nok når sinne når øynene mine men jeg egentlig vil gråte. Ord er ikke gode nok når alt jeg vil er å skrike høyt. Ord er ikke gode nok når jeg ikke klarer å gjøre meg selv forstått fordi jeg forstår jo egentlig ikke helt selv.
- Du er så flink med ord, sier folk. Jeg leker med ord, jeg skaper med ord, jeg opplyser med ord, jeg briljerer med ord og ord er mitt verktøy og ord er mitt fag. Jeg kan ord. Jeg skriver, jeg snakker, jeg lærer, jeg tolker. Jeg fryder meg med ord og min evne til å formulere.
Jeg møter veggen når ord ikke er nok. Når jeg ikke har ordene, hva har jeg da? Jeg skulle ønske andre kunne høre det jeg ikke sa. Jeg skulle ønske andre kunne tolke utifra min stillhet. Jeg orker ikke mere ord. Det er ikke godt nok. Lytt til hva jeg ikke sier, og la ord bare være ord.
Ord ord ord…
Perfekt skjold for å hindre innsyn.
Ja. Rett og slett ja.
Jeg hører deg. Stillhet er også ord…
“Jeg skulle ønske andre kunne høre det jeg ikke sa.”
Det er det som er å høre, og det er det som er å se.
“Se meg da, for faen” skreiv jeg i et innlegg som jeg ikke tørte å fullføre og publisere historien rundt. Å lese dette gjorde meg godt, bare for å være litt egoistisk først, og når jeg kommer forbi meg sjøl, ser jeg deg.