På toget med nye datoer

Alle venter på en skringrende plystrelyd som skal sende toget avgårde, jeg sitter, jeg kikker på mennesker som løper febrilsk avgårde. Innpakkede i skjerf og hatter og votter puster de seg ned i setene, rødkinnende. Hvor skal de? Jeg leker med tanken. Hvilke ærend har hun? Jeg lar blikket gli nedover ganger, leker lett med kameraet mitt, og bare er.

Jeg får lyst til å skrive, og fisker etter lommeboken min. Jeg har fått ny kalender og datoer i filofaksen. Det stod et dikt der før, i forfjor, som jeg skrev på flyet da jeg skulle på ferie. Det var et bra dikt, en av de diktene som tvinger seg frem i bevissheten og krever livets rett. Jeg må ha kastet diktet med de gamle datoene. De var fra 2008. Det var som jeg hoppet over 2009, og fornyet ikke boken min for 2010. 2009 var et hardt år. Jeg har fornyet datoene mine i år. Kanskje det blir bedre?

Bevissheten tvinges tilbake til nåtiden da toget ruller avgårde på skinnende, vuggende bærer det meg inn i tunnellen. Jeg tar opp kameraet, mitt elskede Canon som henger rundt halsen. Jeg elsker å fotografe tilfeldige motiv, tilfeldige mennesker rundt på gatene og kaféene. De blir aldri brukt til noe. Jeg ser refleksjonen min i vinduet nå som toget fortsatt ruller gjennom tunnellen. Jeg snikfotograferer meg selv, og tenker: hvor herlig er det ikke å bare være her og nå med et kamera rundt halsen og nye datoer som venter i filofaksen min.