Bilete tilhøyrer Nettverk for dyrs frihet (Net. for Animal Freedom)
Faktateksten er henta i frå Dyrebeskyttelsen sine sider. Dette kan du lese sjølv ved å klikke her. Sjølve forteljinga er min eigen. Eg har skrive dette for å rette søkjeljoset mot pelsnæringa og Mattilsynet sine urimelege krav om at dyra har det bra. Forteljinga ser verda gjennom auga til ein mink på ein pelsfarm.
0,8 kvadratmeter netting- buret til en rev i norsk pelsdyroppdrett gir ikke store muligheter for utfoldelse. Minken, et dyr med svømmehud mellom tærne, sperres inne på under 0,3 kvadratmeter uten å noensinne føle jord eller vann under potene.
Det harde metallet er kjøleg mot potane mine. Det brenn ein lengsel i hjarta mitt etter noko meir, sjølv om eg aldri har kjend anna ein dette i heile mitt korte liv. Stengslene gneg mot kjenslane mine. Eg er i fengsel. Det verker i beina etter å springe, svømje, jakte. Det hender det verker slik at eg byrjer å kaste rundt på meg, men det einaste eg kjenner er det kaldt metallet, til smerta jagar i kroppen.
Pelsdyr holdes i nettingbur som står oppført i rekker, som oftest under blikktak. Pelsfarmene varierer i størrelse, men kan romme alt fra noen hundre til over 100.000 dyr ()… Minkburene er cirka 1/4 kvadratmeter store, det vil si på størrelse med en handlevogn. I buret kan det holdes to voksne mink.
Var det det verkeleg dette livet eg var fødd til? Til å stå i eit bur til musklane verker, og det boblar i hovudet mitt av all den frustrasjon av å stå i ro? Når eg søv så hender eg at eg drøymer meg langt vekk. Til ein stad kvar eg kan løpe, svømje, ein stad utan det kalde metallet. Ein stad kvar varm jord smuldrar under potane mine. Jorda vert til søle som svøper inn pelsen. Søla vert til lindrande vatn som druknar sorgen min.
Både mink og rev er i vill tilstand territoriale og aktive jegere. Det er derfor ikke overraskende at det oppstår problemer når dyrene settes i små nettingbur uten muligheter for utløp for deres naturlige adferd. Minken kan ikke opprettholde et naturlig revir eller oppholde seg i vann (…) Illustrerende for dette er forsøk som viser at mink er villige til å jobbe hardt for å få adgang til svømmevann- enda hardere enn for å oppnå mat! Minkene i forsøket løftet i gjennomsnitt 100 ganger sin egen kroppsvekt hver uke for å få tilgang til svømmevann.
Det er så mange uande krefter i meg som truar med å kvele meg, men eg får det ikkje ut. Det einaste eg kan gjere er å grave i metallet. Det skrapar til det verker, og verken vert til panikk. Eg vrir og vrir meg rundt i buret og forsøkjer å stengje ut klagesongen til nabobura. Det ligg daude kvalpar der. Eg stengjer ut hylet til mora som drepte sine eigne kvalpar i panikk over den høge, lange duren. Det var ingen steder å søkje ly. Vi kunne ikkje rømje, vi kunne ikkje gjøyme oss, ho kunne ikkje beskytte sine små, ikkje ein gong mot seg sjølv.
Også i naturen forekommer det at moren dreper valpene sine, men i oppdrettsammenheng er denne adferden meget utbredt (…) Panikkreaksjoner som kommer av forstyrrelser som dyrene ikke er tilvendt, for eksempel overflyvninger, kan utløse at moren dreper valpene. Valpedrap forekommer også uten at andre ytre forstyrrelser som spregninger eller overflyvninger er påvist.
Eg kan sjå broren min i naboburet. Han har gitt heilt opp og ligg berre i eit hjørne. Heilt i ro, heilt apatisk. Blikket er tomt, sløvt. Han er ikkje der lengre. Han eksisterer med lever ikkje. Han har aldri levd, vi har aldri levd. Eg har ikkje gitt opp endå slik som han. Det hender kjenslane tek meg og får meg til å skrape mot metallet, kaste meg mot stengslene, hyle av smerte. Men det hjelper ikkje, ingenting hjelper. Det hender at det kjem eit menneske, men blikket hans er like hardt og kaldt som buret. Her finst det ikkje noko håp, noko kjærleik. Her finst det ikkje liv.
Mange av dyrene reagerer med abnorm adferd på farmlivet. Stereotyp adferd (meningsløse handlingsmønstre som gjentas) ses gjerne der dyr er sperret inne i stimulifattige miljøer. Adferdsforstyrrelsen ses gjerne ved at dyrene sirkler rundt og rundt i buret, hopper frem og tilbake i gjentatte mønstre, “graver” frenetisk på nettingburet eller ligger apatiske i et hjørne.
I dag veit eg at eg skal døy. Eg høyrde skika til søskna mine, og lukta av blod riv i nasen. Mannen med det harde, kalde blikket griper etter meg. I dag gav han ikkje berre føde og gjekk sin veg. Eg skulle ynskje han gjekk sin veg! Nevene grip hardt rundt meg, eg klarar ikkje å sleppe fri. Dunk, dunk, dunk seier hjarte, frykten byggjer seg opp og eg vil skrike, men får det ikkje til.
Mink avlives vanligvis ved at de settes i et gasskammer med CO2. Undersøkelser viser at gassen oppleves sterkt ubehagelig for minken, som prøver å komme seg unna. Mink kan også avlives ved at nakken knekkes etter at minken er gjort bevisstløs. Minken plasseres da i et metallbur som tilkobles strøm, eller dyret holdes av pelsdyrbonden som plasserer minkens bakben på et metallunderlag og fører dyrets snute mot en metallplate. Når strømkretsen sluttes blir dyret bevisstløs. Deretter knekkes nakken manuelt.
Grepet hans er vondt. Musklane mine spenner seg, eg får krampar, men eg klarar ikkje å vri meg vekk. Føterne mine er på det kalde metallet att. Ein annan mann grip hovudet hardt og slår snuten min mot endå ei plate. Men denne er ikkje kald. Sjokket og smerta stikk gjennom kroppen og hjarta kjendes ut som det skal sprengast.
Så vert det stilt.
Slik vart eg fødd og slik døydde eg.
Eit hardt og kaldt liv, lik metallet eg vart fødd på, metallet eg levde på og metallet eg døydde ved.
Ja, det største (ikke i kilo og cm) og farligste rovdyret er mennesket.
Kan ikkje anna ein å nikka samtykkande.
Slik skal en mink ha det, når et naturlig liv ikke er tilgjengelig..
Snakk om ein nøgd mink :-)
Det er nok ikke mink, men en ilder. Ilder holdes som kjæledyr, ikke produksjonsdyr. Og ja, ildren ser ut til å være veldig fornøyd :)
Pelsproduksjon er en husdyrproduksjon i Norge. Vi må huske på a husdyrproduksjoner skiller seg vesentlig fra kjæledyrhold ved at man ikke har et nært forhold til hvert enkelt dyr. Derfor er det feil å vinkle denne debatten slik du nå gjør. Det er en helt annen debatt; en debatt på generelt basis om det er riktig å holde dyr. Den debatten mener jeg bør også innbefatte familie- og kjæledyr.
Til tross for at jeg ikke har et nært forhold til hver enkelt tispe, hann og valp er jeg glad i dyra mine og opptatt av deres velferd. Vi følger dem hver dag, fra fødsel til slakting. Først og fremst skal de ha mat med riktig næring, friskt vann og et bur med tilgang til en lun redekasse med strø/halm. I buret har de aktivitetsobjekt som golfball og rørbiter. Det er spennende.
Vi har to burtyper. Den ene som den du beskriver, mens den andre er en burløsning med to etasjer. Det gir flere klatremuligheter. Alle bur har en tilhørende redekasse. For pelsdyra er livet i buret det eneste de kjenner til. En mink som kommer ut av buret sitt oppsøker nettingbur igjen. Det er der den føler seg trygg og det er der den kan finne mat og vann.
Vi ønsker mink som er friske, rolige og tillitsfulle. Gjennom mange år har disse egenskapene blitt vektlagt i avl. Kjennetegnet på minken er at den er leken og nysgjerrig. Når du kommer inn i et minkhus vil du se mink som er nysgjerrige på deg fordi du er ny. Det synes de er spennende. Da står de slik som den lyse minken på bildet du har tatt med. Ellers bruker de mye av tiden på å sove, spise og leke. Vi har enkelte dyr med stereotyp adferd, noe man forøvrig finner hos de aller fleste husdyrslag og også kjæledyr. Disse dyrene oppfyller ikke kravene for å bli med i videre avl. Når det gjelder apati har jeg ikke opplevd å se det på friske dyr, men ved alvorlig sykdom kan det forekomme. Det er sjelden.
Når det kommer til avliving så er pelsdyra i en særstilling og slipper transport til et slakteri. Under avliving gjelder det fortsatt at dyra skal behandles skånsomt.
Du er flink til å skildre, men det er nok ingen virkelighetsnær skildring. Minken ville ikke kjent seg igjen. Har du noen gang vært i en pelsdyrgård? Har du møtt en pelsdyrbonde? Jeg har møtt mange, og alle er engasjerte og opptatt av dyrene sine. Ingen er så følelseskalde som du beskriver. Og forresten er alle pelsdyrbønder menn?
Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med Norges Pelsdyralslag. De kan videreformidle kontakt slik at du får besøkt en gård. Lykke til framover i søken etter mer fakta om pelsdyrhold.
Hei Palomino, og takk for svar og kommentar til innlegg. Ja, eg har vore på pelsdyrfarm før kvar eg intervjua ein bonde, i samband med ein artikkel eg skreiv i studentida. Dette var gjennom pelsdyrlaget. Eg har aldri nemnt noko om at dei er alle menn, men sidan dei eg har vore i kontakt med har vore menn, så var det naturleg å velje for skildringa mi.
Dette innlegget vart framprovosert at Mattilsynet sin rapport, som sa blant anna: “For 2011 ble det konkludert med avvik i 42 % av Mattilsynets inspeksjoner i norske pelsdyrfarmer. Det samme året ble likevel alle medlemmer av Norsk Pelsdyralslag sertifisert i næringens eget kvalitetssikringssystem.”
Rapporten finn du her:
http://www.dyrsfrihet.no/sites/dyrsfrihet.no/files/rapport_pelsdyrnaeringen_web.pdf
Ifølgje dette så er det fleire dyr som ikkje har den kvardagen som du sjølv skildrar. Men det skal vere sagt, det var helst revane, ikkje minken, som hadde det det verst, ifølgje Mattilsynet. Eg meiner likevel at tida er moden for avvikling pelsdyrhald i Noreg, uansett rev eller mink.