Dette blogginnlegget fanga interessa mi her om dagen. Sara Ayech, frå Greenpeace, ombord på skipet the Arctic Sunrise. Ho reiser til Arktis saman med forskarar som har reagert på iskrisa;

On board the ship are several of the world’s leading ice scientists, from the US National Snow and Ice data Centre (NSIDC) and Cambridge University, who say we’ve lost more than 50% of summer sea ice surface in just 30 years. Our trip to the edge of the ice will allow the scientists to conduct crucial research into ice thickness, and therefore the loss in volume. It will also allow us to bear witness to this moment – a polar emergency (sitat frå blogginnlegg).

Samstundes som isen er på sitt lavaste nivå som me har måla, ynskjer store oljeselskap å drille på Arktisk (Shell og Gazprom). Vidare står Arktis ovenfor utfordringar frå fisketrålarar og militærspørsmål.

På mondag kom siste nytt frå skipet, men i eit blogginnlegg av John Vidal i Guardian Environment. Vel framme ved isen rapporterar han som spektakulære syn av isbjørnar og mystiske fotspor i snøen.

Det vert spennande å fylgje med på ferda deira, og eg vonar det kjem fleire blogginnlegg frå skipet framover. Eg rundar av dette innlegget mitt med eit sitat frå Sara:

I think we all have an emotional connection with the Arctic; it is a place of myths and stories, of childhood dreams. It is one of the last truly wild places on earth, the greatest challenge for explorers; home to fantastic creatures such as narwhals, terns and polar bears. We need wild and faraway corners of the planet to exist, and not just in our memories but for generations to come (Sara Ayech).