Jeg stakk visst bare av, jeg. I skrivende stund nyter jeg Thailand, med sol, strender, shopping og god mat. La det vere liten tvil: jeg storkoser meg. Dette innlegget er for aa si ifra at jeg lever i beste velgaaende (uten tvil) og kommer sterkt bloggende tilbake i neste uke.

Avogtil kommer det søk inn på bloggen som får meg til å trekke litt på smilebåndet. Igår har noen søkt følgene for å finne veien inn her til meg:

hva gjør en mann sexy?

Nei, si det, det er jo ett godt spørsmål Noen forslag?

Jeg er ikke alltid like gjennomtenkt, og har med tiden blitt kjent for å plassere meg selv i idiotiske, men morsomme, situasjoner. Denne helgen har jeg lært noe nytt: å ta snarveier i fjellet er ikke smart.

Ikke smart i det hele tatt.

På lørdag tenkte jeg at det kunne være morsomt å utforske en ny vei, og med min hysterisk glade hund Tuva labbet vi begge bokstavelig talt i vei. Jeg tenkte at denne turen ikke var så lang, så jeg tok verken med mat, drikke eller varme klær.

Da jeg hadde karret meg opp på det øverste punktet såg jeg entusiastisk huset mitt nedenfor ett veldig langt og bratt stup. Selve stien gikk lengre enn langt inn i fjellet før den begynte å nedstigningen, og det var da jeg fikk en genial idé.

Hey, dette kan være en snarvei! Jeg balanserer meg bortover stupet langs denne stien til jeg finner en vei videre ned! Å gu´ kor smart eg e!

Det er et fjell, ikke et flerfelts motorvei. Det fantes ingen vei videre ned skulle jeg oppdage. Det jeg trodde var en sti, var bare et sauetråkk. Det å gå sakte og forsiktig med en energibombe av en hund, er dessuten veldig umulig. Det var med hjertet i halsen og tårer i øyet jeg måtte ned på baken og ake med nedover flere partiet. Jeg fikk stadig greiner i fjeset, bumpet borti skarpe steiner, og ytterste fortvilelse da Tuva ikke ville gå sakte nok for meg.

Det var ikke bare elendighet. Plutselig kom jeg ned i en fortryllende barskog, med digre mosegrodde kampesteiner. Jeg ble stående nokså salig og nyte stillheten og den vakre naturen. Jeg lukket øyenene og pustet dypt. Nei så heldig at jeg tok den ville veien, slik at jeg fikk oppleve dette her!

Dunk! Der lå jeg på bakken og skimtet Tuva springe i vill fart bortover etter en hjort. En hjort! Vanligvis syntes jeg hjorter er et vidunderlig syn, men synet av min egen hund hakk i hæl da hun sleit seg og reiv meg overende, var ikke like vidunderlig.

Tuva er veldig snill og grei, hun skader verken fugl, fisk, katt eller sau. Men gjeter instinktene hennes går dypt da hun er blanding av tre forskjellige gjeterhunder. Hun skal helst samle alt, inkludert mennesker, i en flokk for så å sirkle rundt og passe på. Da er hun en lykkelig hund.

Kattene er ikke like fult så lykkelige når Tuva skal gjete på dem, men det skjønner ikke hun. Hun er alltid bare like hysterisk glad og lykkelig, og utrolig naiv som tror at katter syntes at både hunder og gjeterleken er morsom.

Problemet her var når Tuva skulle stoppe og komme tilbake, ikke at hun skulle skade hjorten. Videre problem at nå nærmet det seg en travel motorvei i 80 sone på andre siden av barskogen, med en lang og skummel tunnell. Hun hadde dessuten halsbånd på seg. Tuva snur seg og ser på meg, og med et voff stormet innover i skogen. Jeg fikk panikk, og begynner å storme etter og mens jeg blåser i fløyten (jeg prøver å lære henne innkalling på fløyte).

Da jeg innser at jeg aldri når henne igjen, begynner jeg å virre rundt i full gråt og rope på henne og plystre i fløyten. Halvt hysterisk ringer jeg til min fantastiske og heldigvis tålmodige kjæreste, som nokså godmodig hev seg i bilen for å sjekke langs motorveien og inne i tunnellen.

(Han ringte dessuten opp igjen for å informere at han kunne høre fløyten min på lang avstand, selv om han ikke såg noe hund, og for å påpeike at å klatre ned de brøytekantene og fjellskråningene var ren galskap og at det var et under at vi hadde kommet oss ned i det hele tatt.)

Etter en halvtime satt jeg ned på en stein og strigråt. Innimellom hikstene blåste jeg motløst i fløyten. Da hørte jeg det. Et desperat og fortvilet ul. Tuva innså at hun hadde gått seg vill og ikke fant meg! Hun levde og var i nærheten! Jippi!

Jeg sprang mot ulet mens jeg blåste i fløyten for alle lungers kraft, slik at hun skulle høre meg. Hun bjeffet vilt mens hun løpte og jeg kunne høre at vi nærmet oss hverandre. Å løpe oppover en brått skråning samtidig som man blåser i en fløyte, er ikke for øvrig ikke anbefalt. Jeg stoppet utmattet og andpusten opp, presset til den ytterste rand, og ropte: Tuva!

Der var hun! Min elskede, skjønne, herlige hund! Verden gikk som i sakte film der vi styrtet imot hverandre, ellevill av glede begge to. En hyper-romantisk dramafilm ville ikke klart å lagd en bedre scene. Jeg har aldri opplevd makan til lykke og lettelse før, der jeg sank på kne med klemte henne inntil meg.

Både hund og eier var nokså slukøret da vi trasket resten av veien hjem, som for øvrig ikke var særlig lett. Jeg oppdaget at det ikke gikk ann å komme seg over til vei og kjærestens bil, da det var en elv i veien og å hoppe ned på broen som knyttet tunell og vei sammen, ville være rene selvmordsforsøket. Men vi kom oss hjem, omsider.

Jeg lærte tre ting av denne ville fjellturen. Den første; aldri ta snarveier. Fjellvettreglene eksisterer for en grunn. For det andre, alltid tvilhold på bandet til hund da hjort kan plutselig dukke opp på stien og få hund til å styrte av gårde. Sist og ikke minst; jeg er utrolig glad i hunden min og hadde falt helt i sammen om noe skulle ha skjedd!

www.weheartit.com

Sometimes, when I push you really far away

what I mean is, please come close.

Come close to me.

I wish to travel back the distance from your eyes.

www.weheartit.com

Fredagsroen har senket seg, jeg roer meg en god kopp kaffi og kryper under pleddet. Det er mørkt og stjerneklart ute. Jeg har jobbet lenge, fått fotografert og skrevet mye.

Uken har vært god, dagen har vært travel, og jeg kjenner at kropp og sinn er herlig trøtt. Hunden min er minst like utslitt etter en heftig runde på fotballbanen i ettermiddag.

Jeg er i den avslappa tilstanden der jeg kan sette på musikk, sitte og bare nyte. Nyte og dagdrømme. I denne sinnstilstanden er det enkelte sanger som vekker noe vemodig men fint i meg.

Tonene og stemmene synger til min fantasi. Denne sangen er en av dem – Little by little av Blue Foundation. Jeg deler den gjerne med dere, før jeg virkelig slapper av og lar dagdrømmene komme på denne flotte fredagskvelden. God helg, kjære lesere!

Frykten og uroen lever i meg,
fordi jeg ikke vil miste.
Tviholder på min sjels skatter.

Vurderer jeg å velge vekk frykten,
velger jeg vekk meg selv,
min frykt kjærtegner min kjærlighet.

Mine livsgleder forteller hvem jeg er,
jeg har ikke det ene uten det andre.
Er da min livsangst noe vakkert i skjul?

www.weheartit.com

Nidar reklamerer med en 100% naturlig sjokolade uten tilsetningstoffer, men ifølge Morgenbladet sitt artikkel publisert 16. oktober har rapporter avdekket barnearbeid ved enkelte av råvarene. Artikkelen viser ikke til hvilke rapporter. Ved spørsmål fra Morgenbladet´s journalist Simen Sætre, forsvarer informasjonrådgiver Helene B. Schomacker produktet:

Barnearbeid er selvfølgelig ikke greit. Det er noe vi ønsker at ikke skal være assosiert med våre produkter. Nidar tar utfordringene i kakaosektoren alvorlig. Men i dette tilfellet var det kunstige tilsetningsstoffer og naturlige råvarer som var utgangspunktet.

 Sjokolade produsert ved hjelp av barnearbeid er desverre ikke noe nytt. En undersøkelse har vist at svenske Kraft Foods, som blant annet eier Freia, handler fra kakao plantasjer som benytter barnearbeidere og har mangelende kontrollvirksomhet, i følge av en artikkel fra Aftenposten og Dagbladet:

Kraft Foods og Nestlé anvender kakao fra plantasjer der det benyttes barnearbeid, tvangsarbeid og der det forekommer helsefarlig bruk av sprøytemidler.

Det avsluttes med at Kraft Foods allerede arbeider for å bedre situasjonen, til tross for at lignende omstendigheter var avslørt av en rapport for tre år siden. I følge UNICEF jobber 7 utav 10 barnearbeidere med farlig arbeid. Rapporten avslørte at arbeidet på plantasjene involverte bruk av sprøytemidler uten noen form for beskyttelse, og å skjære kakaofruktene løs med machete, noe som har forårsaket sårskader blant de ansatte.

Til tross for det, barnearbeid i form av plantasjer, bygg og andre industrier er det letteste å avsløre. Mye av barnearbeid skjer bak lukkede dører, som f.eks jenter ansatt i husarbeid. I følge UNICEF jobber disse jentene opp til 15 timer for dagen, helt ned til 5 – 6 års alderen. Antallet her er uvisst, da dette arbeidet er svært lett å skjule.

Selv om barnearbeid er brudd på menneskerettighetene, er det dirkete knyttet til fattigdommen. Familien trenger penger, og å sende barna ut i arbeid kan for mange virke som den eneste løsningen. Uten denne inntekten som barna bringer, kan både barna og familien lide ytterlige under fattigdommen. Selv om barnearbeid har blitt redusert de siste årene, er det allikevel ett problem som må takler på flere områder. Ikke minst må familien kunne klare seg uten barnas inntekt og ett dekkende skolesystem må tilbys.

I en privat diskusjon med en student fra Bangladesh, som her ønsker å være anonym, uttrykte han frykt for avskaffelse av barnearbeid da han mente de ville ende opp i barneprostitusjon istedenfor. Derfor er det viktig med tilbud som for eksempel gratis skolegang, bevisstgjøring hos foreldre og annen problematikk som hører med fattigdommen.

I følge Plan Norge må det drives bevisstgjøring, og;

og å informere om rettigheter og konsekvenser av systematiske brudd på disse rettighetene. Samtidig må det legges til rette for at arbeidende barn får tilgang til helsetjenester og utdanning.

En stor del av dette kan være å sette søkelyset på de store bedriftene som er involvert med barnearbeid. Flere store kjeder i Norge har blitt beskyldt, eller har dukket opp i rapporter om barnearbeid. Blant annet H & M har blitt hevdet å brukt barnearbeidere, og Telenor skal ha innrømmet å brukt barn under 14 år på sine fabrikker.

Dypt over vannet ligger tåken
i de timer ingen er våken.
Få får nyte synet
ferre felelåten høre
som de danser til i tåkesløret.

Få får høre deres forheksende sang
lette føtter til vemodig klang.
De danser  helt til morgengryet,
natten er deres tid
for om natten er eventyret fri.

(fra www.weheartit.com)

Det hender at jeg vandrer rundt i en tåke men kan skimte vakre farger i det fjerne, uten helt å kunne nå frem. Jeg kan sitte meg ned og tenke hvor heldig jeg er, og prøve å tvinge frem en takknemlighet for alt jeg har i livet mitt, men ett slags lokk ligger over følelsene mine. Jeg begynner dagen med en morgentur, ser tåken letter over vannet og løftet om en vakker dag, men inne i meg er det jevn, grått regn.

Disse dagene banker det en angst i hjertet mitt. Jeg ser problemer og ikke utfordringer. Jeg blir aldri helt fornøyd med mine egne prestasjoner, smilet blir litt falskt og latteren sitter langt inne. Jeg konsentrerer meg om jobb, jeg finner på givende ting på fritiden, men jeg er ikke skikkelig med. Jeg går rundt med en dyster følgesvenn de dagene – nemlig meg selv.

Jeg vet at innimellom kommer disse gråe dagene. Jeg blir redd for at de ikke skal gå over, at jeg ikke skal bli bra, at jeg skal gå rundt å ha det vondt. Jeg blir redd. Erfaringen min er at slik er det noen dager. Imorgen kan det være at alt er bra. Kanskje. Kanskje ikke. Det er slik livet er. Jeg er ikke alltid like flink til å takle hverdagslivet. Jeg finner på bekymringer som baserer seg på å miste noe som jeg er glad i eller setter pris på.

Høyt og lavt, der har du meg. Enten er det disse gråe regnværsdagene, eller så er det strålende solskinn i mitt sinn og jeg er som en propell, sender gledesbølger gjennom min egen dag. Idag er ikke en helt bra dag. Jeg er engstelig og tankene kverner. Jeg har en herlig dag full av gode, fine planer og gjøremål, men jeg vil helst hjem og trekke dyna over hodet.

Men det er greitt. Jeg mestrer. Selv om min morgen er regnfull, vet jeg at kvelden min kan være fult av sollys. Jeg koker meg en kopp varm, sterk kaffi, prøver å riste av meg litt tungsinn, og hiver meg over dagens oppgaver. Jeg tar på meg regntøy over sjelen min og håper på at jeg snart får en veldig stor paraply, eller ett skybrudd.

www.weheartit.com