Over en kaffekopp inne i Bergen by, tar jeg en pustepause for å snakke med en god kamerat. Hodepinen avtar, og pulsen senker seg. – Hvorfor er jeg stadig på jakt etter nye mål og er aldri fornøyd med det jeg oppnår? utbryter jeg helt plutselig. Han ser alvorlig på meg: Du bor i Norge.
Ofte føler jeg at jeg lever i ett samfunn hvor suksess blir målt opp av karriere, penger og materielle goder. Norge er nok en av verdens rikeste land med lav økonomisk fattigdom, men hva med den sosiale fattigdommen, og de ensomme menneskene? Jeg er en av dem som lar meg fange opp av prestisje. Jeg baserer min verdi ofte på hva artiklene jeg produserer og alle målene jeg oppnår. Hvor jeg vil bo, hvor jeg vil jobbe, hva jeg presterer.
Kameraten min forteller: det var noen flyktninger som kom hit til Norge. I hjemlandet så hadde det alt; bilen, huset karrieren. Men så ble det krig. Etterpå var ingenting av det viktig. Det som betydde noe for dem ble trygghet og samhold.
Dette slår meg hardt. Jeg er også en av de menneskene med lav egenverdi, og det jeg egentlig ønsker er nemlig trygghet og samhold. Jeg begynte å sette meg mål allerede på barneskolen, men med tilbakeblikk så var de aldri for meg selv. Jeg hadde lyst å spille piano, men noen av jentene i klassen ertet meg med at med de små fingrene mine, kunne jeg aldri få det til. Jeg sørget for å bli best, spille konserter, få den annerkjennelsen at dette var jeg dyktig til. Jeg fikk en følelse av samhold da jeg fikk skryt. Da gav jeg meg med pianoet.
Jeg leser hva Virrvarr har skrevet om å hele tiden løpe og å oppnå mål satt som liten. Jeg leser, jeg føler, og jeg kjenner meg igjen. Jeg har lært meg at hvis jeg løper avgårde og hele tiden presterer, vil jeg være flink. Er jeg flink, blir jeg godkjent. Men når skal jeg få puste?
Jeg har nettopp nådd noen store mål i livet mitt. Jeg bor der jeg vil bo, jeg jobber der jeg vil jobbe, jeg har venner i livet mitt som er verdifulle for meg. Allikevel får det ikke bort det tomrommet som sitter inne i meg. Jeg vil har mer, jeg fortsetter jakten.
Jeg er i tiende klassen, og sitter ved karriereveiledning på skolen. Jeg var ett nokså brysomt problembarn på den tiden, med lave karakterer. Veilederen min ser på meg, og foreslår at gymnas absolutt ikke passer meg, og jeg bør satse på lav skolegang og noe praksis og yrkesrettet. Jeg får noe å bevise. Jeg søker gymnas, og gir meg ikke før jeg går ut med mastergrad og topp karakter fra universitet. Jeg fikk atter bevist at jeg duger. Men var det for meg selv jeg gjorde det?
Nå er jeg sliten av alt jaget. Jeg har lyst å ta det med ro, nyte det gode jeg har fått i livet mitt, og la det være nok en stund. Den store boken min kan vente, den kan skrives seinere. Jeg trives godt med å konsentrere meg om jobben jeg har. Kjøpe hus kan vente, jeg elsker å leie den lille kåreboligen min. Men fortsatt kjenner jeg jaget og uroen inne i meg. Som om jeg fortsatt har noe å bevise for andre, men jeg har jo ikke det. Det er på tide å slappe av og bare være meg og fornøyd med det. Så lett, så vanskelig! Det aner meg at det jeg leter etter ligger her, rett under nesen min. Men jeg bare løper rett forbi det.
:
